Politikk

Ny friluftspolitikk bør sikre vilkåra for grøn livskvalitet

Friluftsliv er viktig norsk kultur. For å verne denne kulturen må vi sikre grunnlaget for en natursøkende folkekultur og fremme kortreist fritid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Friluftsliv er blitt invasjon av fritidsfolk i gjenværende villmarker, stimulert av pedagogisme, bilutfart, spekulativ hyttebygging og villedende vernefilosofi.

Ei blanding av polarfilosofi og klatrefilosofi doserer at naturen best kan berges ved å invadere vill natur med friluftsliv under veiledning av ei pedagogisk elite. Dette er blitt ei stor pedagogisk kraft fra grunnskoler til høgskoler. Friluftsliv er blitt en sjøldyrkende ukritisk naturinvasjon. Jeg deltok sjøl i utbreiinga av dette ei tid.

Et utgangspunkt var behov for tryggere fjellfriluftsliv etter ei ekstrem påske med storm og ras. I røynda blei det fremma ei villturing som skapte større og sjølforsterkende behov for kurs og skolekunnskap for å oppnå samme grad av tryggleik. I denne tur-industrien skulle folk lære at all natur er turmark, og alt vær er turvær, motsatt tradisjonell norsk natur-respekt.

I turlivet er det stadig tekniske endringer. Naturfjerne aktiviteter bør ikke få infiltrere all natur. Folk trenger idrettsbaner, men ikke i all natur. Friluftsliv er også natursøking, ikke bare sport. Nedbrytinga av naturen akselererer, livet blir mer naturfremmed, og folk trenger turmiljø som kan gi kjensle av naturstyrt natur.

Vern trenger gode ord. Smale særinteresser har fått hevd på breie naturord. Til dømes har nakinger (nudister) på badestrender fått okkupere de breie naturorda naturist og naturisme. Det dårlige ordet friluftsliv kan romme også naturskadelig aktivitet. Naturgåing i fritida skapte grunnlag for klassisk naturvern, men under temaet friluftsliv vil et regjeringsparti ha "svært fleksibel holdning til snøscooterbruk". Og "vannscooter" skal forvaltes som småbåter. Norsk kystkultur er fullstendig vandalisert av fritidsmotorisme, og i den harrykulturen blir naturvernere kalla gledesdrepere.

Det samme regjeringspartiet lar kommunene bestemme naturforvaltninga og ser positivt på "opphevelse av allerede vedtatte verneområder." Lokalstyrt bygging av hyttefelt raserer stadig mer subalpin yngle-natur, auker den miljøskadelige helgependlinga, forsterker utkantpresset på naturen og skaper en anti-økologisk økonomi i naturforvaltende bygder.

Mange krefter påvirker friluftskulturen og holdningene til natur. TV idealiserer lystdreping av villdyr (sportsjakt) i restnaturen. Lystdrepinga skjer med miljøgiftige blyhagl. Turistreklame lokker naturfremmede utlendinger opp i livsfarlig ulende, og bortskjemte overklasse-turister skal få tilbud om helikopter-løft til natur-attraksjoner, motsatt norsk friluftskultur med kroppsdrevne sunnturer for alle.

Naturgåere blir pressa ut av de lettest tilgjengelige skiløypene som blir eksosveger og breie støybelter for snøskutere, eller løypene blir forflata breiveger for farts-manisk idrettsteknikk der morsomme dumper og gangfart på ski er forakta.

Barn i voksenstyrt ekstremsport (fjellklatring) skal foregripe sjølstyrt ungdomsspenning. Også barn skal tevle i natur. Idrettifiseringa av friluftslivet er motsatt tradisjonell norsk tursikring med varda stier og samla framkomst.

Rasvarsel normaliserer unorsk gange på bratt snø. Folkegleda blir redusert når ekstremsport får sette normen for fjelldug og turkompetanse. Samme dag som folk dør i skikjøring på bratt villsnø reklamerer TV for fjellsport der råskinn står på ski utfor bergufs i flogbratte fjellsider med høg risiko for alvorlig skade og misbruk av redningstjeneste, folketrygd og velferd. I dette naturlivs-fjerne villbasslivet skal folk gå i naturen med luftputesekk, signalsender og ryggplate. Slike uansvarlige ideal bør rives ned fra sin opphøga posisjon i friluftslivet. Det overordna i fjelltradisjonen var skadefritt liv. Ungdommer kan ha behov for sjølstyrt ansvarlig ekstremsport, men risikosport bør motarbeides.

Masse-reising til fjells i helgene er ikke miljøvennlig. Men gange hyttemellom langs kvista fjellskiløyper er den norskeste naturale høgkulturen. Vinterfjellet setter livet i Norge på spissen, og vi viser natural styrke når vi går glade i møte med iskald vind og utedasser på turisthytter av enkel standard. Folkekulturen blir naturalt sterk når folk flest viser slik hug og dug minst en gang i livet. Og folk vi møter i skiløyper langt fra bilveg vil hilse og er innstilte på stillferdig omsorg, motsatt berging med oppblåst sjølreklame. Men kvite skiløyper er nå brunflekka etter en importert hundeslave-kultur. Polare hundspann lager utoverklint hundeskit og ekle turløyper for skigåere.

Sti-varder får rød reklamemaling. Greifarne fjellrygger får teknisk merka turstier. På alle fjelltopper lager egoister en stabel av stein som hindrer alle etterkommere i å oppleve urørt toppnatur. Summen av inngrep bør aktivere vår omtanke.

Det heimnære turmiljøet er viktig for livskvalitet og naturvern. Men i boligfelta blir gangstiene ut i naturen sperra av nye tomter og bilveger. Gangveger i boligfelta er hundedasser. Om vinteren blir gangvegbana grusa i full bredde med kvasskanta skosliter-pukk som hindrer folk i å bruke ski på snø og trygg sparkstøtting på hålke. Det blir bygd boliggrender uten snarveg for gange til sentrum. Nye gangveger blir laga som bilveg-skuldre i det aller verste miljøet der det blir turliv i intens hjulstøy, støv og eksos, og den naturlige gangfarten blir fornedra av biler som raser forbi.

Et lokalt miljøorgan bør sørge for gangveger som snarveger i grønt miljø, skape vilkår for kortreist fritid, økoturliv og oppleving av naturstyrt natur, og fremme daglig livskvalitet og sjølstyrt naturlæring. Bygrendene bør skape ungdomsstyrte turmiljø som gir alle trygg tilhørighet, og der spennende naturliv kan frigjøre fritida fra skole, medier, prestasjonspress, kroppspress, mote og kjøpepress.

Samfunnet kan styrke den norske friluftskulturen ved å dele naturen inn i fire typer parker som lager aktivitetsskille og høg miljøkvalitet: Dagligparker, naturparker, turistparker og villparker. Til dømes bør det være store bynære naturparker i skog og fjord som miljø for turliv og profesjonelt skogbruk og fiske, og som er freda mot all fritidsmotorisme.

Mer fra: Politikk