NRK, Skavlan og kritikken

Vi har alle rett til å rose og rise NRK. Personlig ser jeg det nærmest som en borgerplikt.

NRK-journalisten Sigrid Sollund spurte meg en gang hvorfor jeg så ofte kritiserer NRK. Jeg fikk litt dårlig samvittighet, men svarte, som sant er, at jeg også ofte roser NRK. Det hadde hun ikke lagt merke til. Det skyldes nok at NRK-folk er som andre folk: De er mer hårsåre for kritikk enn de er glade for å få ros.

Likevel har Sollund et poeng. Jeg kritiserer ofte NRK når jeg mener kvaliteten på programmene er for dårlig. Jeg skammer meg ikke over det. NRK er en av samfunnets viktigste institusjoner. Den har en privilegert posisjon og mottar årlig mer enn fem milliarder kroner i lisens.

Til gjengjeld skal den utføre noen svært viktige samfunnsoppgaver på en god måte: Den skal sikre oss et mangfoldig TV- og radiotilbud. Den skal være redaksjonelt uavhengig og holde en høy etisk standard, være nøytral og balansert. Den skal være ikke-kommersiell og reklamefri.

NRK er allemannseie, og vi har selvsagt alle rett til både å rose og rise NRK. Personlig ser jeg det nærmest som en borgerplikt. Jeg ønsker sterkt å bevare en reklamefri allmennkringkaster. Men det gir seg ikke selv. Institusjonen trenger respons, og den må ha evne til å svare konstruktivt på de tilbakemeldingene den får, også når de er usaklige.

Bare på den måten kan NRK bevare legitimitet og opprettholde posisjonen. Av samme grunn syns jeg det er fornuftig å ha et kringkastingsråd, som i full offentlighet kan drøfte spørsmål som allmennheten, altså NRKs egentlige eiere, er opptatt av.

Jeg får, som de fleste andre, bare med meg en flik av NRKs totale tilbud. Jeg er derfor mest opptatt av kvaliteten på det jeg faktisk ser og hører. Er det vesentlig? Er det sant? Er det fremstilt på en balansert måte? Er journalistene etterrettelige? Er de politisk nøytrale? Oppfører de seg ordentlig?

Ofte kan ikke vi som er seere og lyttere kontrollere om kvaliteten er god. Vi er prisgitt de valg journalisten gjør for oss. Men av og til har vi kunnskap som gjør at vi kan kontrollere eller gjøre oss opp en kvalifisert mening, og da kan vi bidra til å styrke debatten og i beste fall til å skjerpe NRK. Mediekritikk og debatt om NRK er derfor stort sett bare et gode.

Det er det også etter det omstridte Skavlan-intervjuet med Sverigedemo­kratenes Jimmie Åkesson. Foreløpig er det kommet mer enn 3.600 klager i Norge og et tusentalls klager i Sverige. Skavlan antyder at det skyldes at nordmenn ikke vet hvem Åkesson er eller skjønner hvor kontroversiell han er. Enkelte har også vært svært positive til intervjuet. Ap-politikeren Raymond Johansen, for eksempel, mener at intervjuet er et «lærestykke i moderne kritisk journalistikk». Og på Facebook har visstnok noen i Rødt og Tjen Folket startet en «Vi som støtter Skavlan»-side.
Både blant dem som støtter og kritiserer Skavlan er det nok noen som er farget av sine egne politiske holdninger. Mitt inntrykk er likevel at svært mange, av ulike årsaker, og helt uavhengig av hvor de står politisk, er kritiske til (deler av) intervjuet. Blant dem som har pekt på svakheter, er bl.a. Trygve Hegnar, Fredrik Wandrup, Gunnar Stavrum og Marie Simonsen.

Jeg vet ikke om de som har klaget, mener det samme som disse kommentatorene gjør. Det får vi vite når rådet skal behandle klagene. Da får vi også vite hva medlemmene av Kringkastingsrådet selv mener om intervjuet. Var det galt av Skavlan å gjennomføre et slikt intervju med en partileder som fortsatt var sykemeldt? Behandler Skavlan alle politikere med ytterliggående standpunkter likt? Bør kontroversielle politikere «tas» hardere enn mainstream-politikere?
Er det riktig med et slags «revolverintervju» i et underholdningsprogram? Var det urimelig med et så brått stemningsskifte midt i intervjuet? Var Skavlans kroppsspråk for lite nøytralt? Var det riktig av Skavlan å avbryte så mye? Og er det utenkelig at Åkesson kan ha noen poenger?

Selv syns jeg den største svakheten ved intervjuet er at det i liten grad får frem hva Åkesson egentlig står for, fordi det blir så viktig for Skavlan å få frem hva han står for. Men et godt intervju er, etter min mening, et intervju som avdekker og avslører intervjuobjektets holdninger og meninger.

Det kan virke som om enkelte kommentatorer, som selv har kritiske synspunkter på intervjuet, mener at de som klager, oppfører seg smålig og latterlig. Men de som klager, gjør ikke noe annet enn kommentatorene selv gjør.

En klage til Kringkastingsrådet er ingen klage i formell forstand. Det er en meningsytring som hvem som helst kan komme med, hvis man er «misfornøyd» med noe man ser eller hører på NRK. Det stilles ingen krav til klagen eller klageren, klagene behandles ikke individuelt, og det felles ingen «dom», slik det gjøres i f.eks. PFU. Kring­kastingsrådet kan riktig nok avgi en uttalelse, men det kan rådet gjøre også uten at det er kommet klager. Så mens vi i «skravleklassen» kan skrive i avisen, kan altså andre skrive til Kringkastingsrådet.

Det tror jeg er bra, både for Skavlan og NRK.