Nyheter

Norskhet = hvit hudfarge = muligheter?

Uansett hvor mye vi benekter det, er norsk identitet fortsatt definert med utgangspunkt i en hvit norm og tilhørende privilegier. Dette påvirker integreringen av minoritetsbefolkningen på alle samfunnsarenaer, og mest av alt deres muligheter på arbeidsmarkedet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Den siste tiden har det kommet flere uttalelser om integrering og flyktningpolitikk fra Arbeiderpartiets nyvalgte innvandringspolitiske talsperson. Disse utspillene viser at tolkningen av «norskhet» blant mange med egenerklært definisjonsmakt fortsatt tilhører det forrige århundre, og har sin forankring i et enfoldig Norge før oljealderen og global migrasjon. Det konstrueres en retorikk der «norske verdier» er sett som noe særegent og det kreves at alle som ønsker å bo i dette lille landet, skal innrette seg etter disse verdiene og bli mest mulig «norske».
Til tross for en relativt avsidesliggende geografisk plassering inngår Norge i et globalt fellesskap med egne økonomiske og militære interesser, og siden 60-tallet har mennesker fra hele verden vært med på å bygge dette landet. Det er innvandreres billige arbeidskraft som har muliggjort Norges velstand og styrket velferdsstaten. I dag utgjør disse minoritetene en viktig del av Norge og de er med på å utforme landet som et moderne og mangfoldig demokrati.

Å forstå egne privilegier

Kravet om at du må bli del av det «norske verdifellesskapet» hvis du bor i Norge, uten å definere hva dette fellesskapet virkelig er i det 21.århundre, er derfor en distraksjon fra den virkelige debatten vi bør ha, nemlig om økende forskjeller, manglende likestilling og rasistisk diskriminering.
Jeg mener forståelsen av norskhet fortsatt har en implisitt hentydning til hvithet, og at dette danner grunnlaget for normer og verdier og ikke minst hvilken oppførsel som er akseptabel i det norske samfunnet. Det kan være vanskelig å innrømme, men hvithet er fortsatt et privilegium i dette samfunnet. Man fokuserer på minoriteter med lett synlige identitetsmarkører som skiller seg fra hvite nordmenn på grunn av hudfarge, klesdrakt, språk eller religion og antar at de ikke er - ei heller ønsker å bli - en del av Norge. Slik plasseres ansvaret for integrering hos dem som er betraktet annerledes.
Den amerikanske feministen og forfatteren Peggy McIntosh var blant de første som satte fokus på «hvite privilegier» i en artikkel hun skrev i 1988 i forbindelse med et prosjekt for mangfoldig og likestilt utdanning (SEED-prosjektet, Seeking Educational Equality and Diversity). I arbeidet med kvinners stilling i samfunnet oppdaget hun at mange privilegier var knyttet til det å være en mann. Etter å ha observert problemene med de «mannlige privilegiene» som en viktig del av kampen for likestilling, innså hun at siden hierarkier i vårt samfunn er sammenkoblet, eksisterte det mest sannsynlig et fenomen til: nemlig «hvite privilegium». McIntosh mente dette var noe som aldri ble diskutert, men som likefult påvirker svarte menneskers muligheter i samfunnet. Hun mente videre at som en hvit person hadde hun selv lært om rasisme som noe som setter andre i ulempe, men hadde ikke lært å se at en av konsekvenser var at «hvite privilegium» også ga henne en fordel frem for de svarte. 

Alvorlige konsekvenser for arbeidsliv

Jeg har gjennom 30 års arbeid innen minoritet- og integreringsfeltet opplevd at det er svært få arbeidsgivere som er bevisst på fenomenet «hvite privilegier» og sjelden strever for å skape rom for like muligheter for minoriteter på arbeidsplassen. Mine erfaringer bekrefter også en tendens til at hvis en hvit norsk arbeidssøker har erfaringer fra en frivillig organisasjon som jobber med minoriteter, blir dette sett på som en viktig kompetanse for videre karriereutvikling og nye stillinger innenfor offentlig eller privat sektor på integreringsfeltet. Dette er dessverre ikke tilfellet for søkere med minoritetsbakgrunn. Med andre ord: er du hvit norsk har du større muligheter for å bli betraktet som ekspert på minoritetsfeltet dersom du har jobbet i en minoritetsorganisasjon, enn engasjerte og kunnskapsrike kandidater med minoritetsbakgrunn selv. For ikke-hvite nordmenn blir ikke dette sett som noen ekstra kompetanse, og de faller ofte ut av konkurransen for stillingen.

Politikere må ta ansvar

Arbeidet for reell integrering i det norske samfunnet kan ikke lykkes hvis vi fortsetter å definere minoriteter som ikke tilhører et hvitt fellesskap, som ikke å være en faktisk del av Norge. Vi må også anerkjenne at majoritetssamfunnet fortsatt har «hvite privilegier» som gir dem makten til å definere sosiale og kulturelle normer. Synlige minoriteter som nekter å tilpasse seg innenfor disse snevre rammene og prøver å definere Norge ut i fra et mangfoldig og inkluderende perspektiv, blir beskylt for deres egen ulikestilling i det norske samfunnet. Politikere fra begge fløyer i norsk politikk har en stor oppgave foran seg i å forstå denne problematikken, og for å bruke sin definisjonsmakt over «norske verdier» varsomt. Politiske partier som baserer sin politikk på likestilling og menneskerettigheter må være bevisst på sin retorikk hvis målet er reell integrering basert på rettighetspolitikk.   

Mer fra: Nyheter