Norsk olje og gass

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne som peker mot en rik erfaring i formulering av virksom propaganda. Imidlertid undergraves det hele av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet og destruktive siktemål.



Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende artikkel, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere, fossile selskap og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører noen av de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, som er landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.



En fantasiverden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. De raskt voksende byene var i ferd med å kveles av forurensningen fra all hestemøkka, overgangen til bruk av biler løste det problemet, men etter hvert ble den kvelende forurensningen fra bilenes eksos, et vel så stort problem som møkka fra hestene.

Som han noe overflatisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft Schjøtt-Pedersens fantasiverden.



Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land, var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.



Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt, koste hva det koste vil. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, så lenge de er drivverdige, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.



Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om hvorvidt Norge og Jorda skal fortsette å være et sted der liv er mulig.

Hva kan grunnen være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, kan være, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten, som er et flott produkt basert på olje, som flyter rundt i havet, er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hans beste argumenter for fortsatt uhemmet utvinning og forbruk av norsk olje og gass, er ikke annet enn sentimentalitet; vi kan takke den fortidige utvinningen av fossile brensler for noe av vår velstand, derfor må vi fortsette med olje- og gassvirksomhet i stor skala.

I Buddhas fortelling «Flåten» hører vi om en mann som bygger en flåte for å komme over en elv. Etter at han godt og vel har krysset elven på flåten sin, står han overfor et dilemma; skal han av takknemlighet over den hjelpen han har fått av flåten, bære den med seg, eller skal han ganske enkelt la den ligge? Det fornuftige er selvfølgelig å la den ligge, han trenger den ikke lenger. Sånn er det også med de fossile, ikkefornybare ressursene; de har bragt oss en del av den velstanden vi har i Norge i dag, beregnet til sju prosent, men for framtida vil vi klare oss best om vi avvikler det meste av norsk olje- og gassvirksomhet.