Norsk kvinnefotball tapte i 1969

Billetten for norsk kvinnefotball ligger i å endre den norske fotballkulturen.

Denne uken har kvinnefotballen fått skinne i media etter mye støy og interne konflikter. Fokuset er endelig dratt vekk fra usaklige diskusjoner. VM-feberen herjer i Frankrike. Samtidig fremheves kvinnefotball som et internasjonalt satsingsområde, hvor fotballstorhetene posisjonerer seg og ser verdien av å bruke store ressurser på kvinnene. Nylig kunne Spania eksempelvis loggføre over 60.000 tilskuere på en seriekamp for kvinner. Det må selvsagt applauderes. Å forvente tilsvarende engasjement for norsk kvinnefotball er dessverre helt utenkelig. Dette må ses i sammenheng med markedsverdien til norsk fotball generelt. Den er ikke akkurat noe å skryte av.

25. mai 2019 tok Vålerenga imot Lillestrøm til et såkalt hatoppgjør i Eliteserien. Været i hovedstaden var upåklagelig og alle forholdene lå til rette for et fullsatt stadion. 14.418 personer så oppgjøret i en by med ca. 650.000 innbyggere. Hva er egentlig årsaken til dette? Svaret er enkelt og skyldes en hendelse 29. november 1969 da den aller første tippekampen gikk på lufta. Etter dette har interessen for engelsk fotball eksplodert. Jeg er faktisk tilbøyelig til å definere det hele som en fotballrevolusjon hvor de største markedskrefter fremdeles rår og legger store føringer for det norske fotballengasjement. Den pågående satsingen på kvinnefotball er enorm, men vi er ikke i nærheten av tippekampens betydning for norsk fotballkultur.

Interessen for engelsk fotball og europeisk toppfotball eksisterer som kjent fortsatt i høyeste grad. Det overrasker meg derfor at denne forkjærligheten ikke er nevnt som et bakteppe for pågående diskusjoner rundt toppfotballen i Norge. Hvor mange barn løper rundt med en klubbdrakt fra Eliteserien eller Toppserien? Svært få. Og de personene har i så fall fått drakten av en fullblods supporter som får med seg favorittlagets hjemmekamper. For nordmenn generelt er veldig dårlige på å være fullblods supportere når det kommer til norsk fotball, både på herre- og kvinnesiden.

For min egen del har jeg spilt fotball i mange år før skadene og fornuften etter hvert avsluttet karrieren. Både som spiller og nå sofasitter, har fotballinteressen alltid vært enorm. Det skal likevel veldig mye til før jeg setter av tid til en hel kamp fra Eliteserien. Forskjellen på internasjonal toppfotball er for stor til det. Det er mye som tyder på at mange er i samme båt som meg basert på norske tilskuertall, riktignok med unntak av de personer som har et norsk lag de virkelig brenner for. Noen ganger gir dette engasjementet også fulle tribuner i Norge, men det er begrenset til utvalgte kamper på herresiden. I rettferdighetens navn bør jeg også inkludere fotballens festdag 16. mai, hvor norsk fotball til dels får oppmerksomheten den fortjener.

At det er en betydelig forskjell ved nivået på norsk herrefotball og kvinnefotball er det ingen uenighet om. Men når supporteren i gata generelt sett prioriterer Premier League fremfor Eliteserien på grunn store nivåforskjeller, blir det svært vanskelig å selge inn norsk kvinnefotball. Ser man på gigantene som nå satser på kvinnefotball, må det selvsagt også tas i betraktning at dette er klubber fra europeisk toppfotball hvor deres eget ligasystem på herresiden spilles for fulle tribuner. Og ikke minst at spanjoler, franskmenn, tyskere og italienere flest prioriterer deres egen liga fremfor Premier League. Utgangspunktet for interessen rundt norsk kvinnefotball er derfor ikke sammenlignbar med nevnte fotballstorheter.

Fotballkulturen er rett og slett annerledes. Det hjelper ikke å hoppe på samme tog som Barcelona eller Juventus når billetten ikke er gyldig. Billetten for norsk kvinnefotball ligger i å endre den norske fotballkulturen. Det virker som en umulig oppgave. La oss håpe jeg tar feil.