Da den katolske presten Patrick Desbois reiste omkring på den ukrainske landsbygda på begynnelsen av 2000-tallet og intervjuet eldre mennesker som hadde sin barndom under andre verdenskrig (Desbois, P. "The Holocaust by Bullets" Palgrave Macmillan N.Y. 2008), fikk han høre om ondskapen på sitt absolutt verste. Desbois har gjort det til sin uvurderlige livsoppgave å dokumentere grusomhetene gjennom å snakke med vitner til et av de mørkeste kapitlene i den vestlige sivilisasjonens historie.
Desbois har vært spesielt opptatt av ”det andre Holocaust”; ikke tilintetgjørelsen i konsentrasjonsleirenes gasskamre, men hvordan jøder på Østfronten ble samlet inn i Russland, Hviterussland og Ukraina og systematisk drept på kloss hold. I alt ble cirka 1,5 millioner jøder skutt og drept og havnet i navnløse massegraver på Østfronten. Antallet blir en abstrakt og upersonlig størrelse, men å lese vitneskildringene er uhyggelig lesning og gir en skremmende nærhetsfølelse til hva ondskapens vesen faktisk handler om.
Flere av vitnene snakket for første gang ut til Desbois og hans forskningsteam om de fryktelige minnene. Dette var minner som detaljert hadde brent seg fast på netthinnen og som de aldri har kunnet glemme. De eldre ukrainerne hadde som barn sett hvordan de tyske nazistene og lokale medløpere samlet opp jøder og kaldblodig skjøt dem før de ble dumpet i massegraver.
Lokale ukrainske innbyggere ble dessuten tvunget til å tilrettelegge og assistere med alt fra å grave graver, dekke til likene med sand etter skytingen opphørte og trampe på likene slik at massegravene ble mest mulig kompakte. Felles for hva mange av vitnene kunne erindre, var at fordi flere av ofrene var levende begravd og likene ble fylt med luft, kunne de se at bakken faktisk beveget seg i inntil tre dager etterpå. Dette var, ved siden av å bevitne de utførte drapene, et gruoppvekkende syn som i ettertid har hjemsøkt vitnenes bevissthet.
Vitnene kunne fortelle hvordan de tyske nazistene fremsto som bemerkelsesverdig upåvirket og i en tilsynelatende normal sinnstilstand. De nazistiske bødlene spiste og drakk ubesværet på langbord i skift bare ti meter fra massegravene hvor mennesker i kolonner ble skutt i timevis. De hadde for eksempel med seg grammofon og trekkspill for å underholde seg selv i pausene mellom massakrene mens gravene ble klargjort.
Noe av den mulige årsaken til at de tyske nazistene fremsto som upåvirket, var at hatet var blitt systematisert over lengre tid. Den utøvde ondskapen ble slik normalisert som ”naturlig” og ”nødvendig” i formålet med å skape et arisk overherredømme i Europa fritt for jøder og andre i kategorien av ”üntermenschen”. Historien gir for øvrig mange eksempler på at når en bestemt virkelighetsforståelse oppfattes som en uomtvistelig sannhet, har veien vist seg alt for kort til å utøve vold for å forsøke å forme virkeligheten i henhold til idealets utopiske fordringer.
Den tyskjødiske filosofen Hannah Arendt skrev om nazisten Adolf Eichmann, den fremste byråkratiske organisator for Holocaust, at det mest slående med mannen var hans normalitet i betydning av at han virket så alminnelig (Arendt, H. "Eichmann and the Holocaust" Penguin Books 2005). Hennes poeng var at Eichmann ikke så på seg selv som noen forbryter, men som en som gjorde sin plikt og utførte arbeidet i henhold til de ordrer som var gitt og slik det ble forventet av ham.
Som byråkratisk organisator og tilrettelegger, var Eichmann fullstendig overbevist om at han ikke gjorde noe galt siden han ikke hadde noe direkte med drapene å gjøre. Arendt påpeker at selvbedraget var blitt så alminneliggjort at det nærmest fungerte som en moralsk foranstaltning og bekreftelse på tingene var slik de burde være og at det derfor ikke kunne være annerledes. Arendt advarte om at historien gjentar seg og at folkemord som systematisert og strukturell ondskap slettes ikke var over med Holocaust. Hun skulle få mer rett enn hun ante.
Selv om det i ettertid ikke har skjedd i samme systematiske skala, så har det like fullt vært hendelser som har fremkalt klare assosiasjoner til Holocaust som krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet hvor ”ethnic cleansing” for alvor ble et innarbeidet begrep i det internasjonale vokabularet. Borgerkrigen i Rwanda er et annet grelt eksempel som skjedde over 100 dager fra 6.april til midten av juli i 1994 og som tok livet av mellom 800 000 og en million tutsier og hutuer.
Både når det gjelder folkemord i krigskontekster og massemord begått av sivilister i fredstid, er det fellestrekk. Etisk handler ondskap grunnleggende om ikke å se den andre som enkeltmenneske med ukrenkelig verdi, men som representant for en kategori eller gruppe som er gjort til gjenstand for hat. Slik kan hat og ondskap bli koblet sammen. Hatet utløser destruktiv energi og muliggjør ondskapen i praktisk handling.
Hat er riktignok et allment menneskelig fenomen som en forbigående følelsesmessig tilstand. Vi er alle i stand til å føle hat som en flyktig tilstand uten at vi gjør noe mer med det. Noe annet blir det når hatet rendyrkes og næres over lengre tid som hos nazistene og i massemorder Anders Behring Breivik (ABB) sitt tilfelle slik at han kunne bli i stand til å drepe hatobjektene - multikulturalister, kulturmarxister og muslimer.
ABB har ikke vokst opp i og lever ikke i noe totalitært samfunn hvor hat er satt i system og har således ikke trukket fordeler av det for å bli en følelseskald drapsmaskin. Likevel klarte han i et demokratisk og fritt samfunn å skape sitt eget private univers av hat og voldsfantasier og oppskriften for å gjøre det synes skremmende enkel. I denne forbindelse er det kombinasjonen av ”hjelpemidler” som er av interesse i fraværet av å tilhøre en totalitær samfunnsorden med ledsagende hatpropaganda.
Gjennom å spille intenst hypervoldelige pc-spill, delta med stor aktivitet på høyreradikale nettsteder og bruke anabole steroider, stimulerte ABB sitt eget hat gjennom 9 års planlegging. Resultatet kjenner vi så altfor godt.
