Norgesmestere i tankefeil

«Titteldebatten» i det norske psykologimiljøet er karakterisert av høy temperatur og lite produktiv debatteknikk.

Tittelen «psykolog» er listet i helsepersonelloven som en av flere titler som er beskyttet. Psykologer i Norge er kun dem som er autoriserte til å utøve klinisk psykologi, stort sett utdannede fra det seksårige profesjonsstudiet.

Dette er en unik situasjon og de fleste andre land har andre ordninger. Til vår ordning følger både fordeler og ulemper.

Én sikker fordel er at dagens ordning, som professor Anne-Kari Torgalsbøen skriver i Aftenposten, gir status og tillit til psykologi som profesjon.

Det punktet tror jeg få er uenige i, på godt og vondt.

Men vi utdanner også mange med mastergrad i psykologi, som faller utenfor denne lovbeskyttede statusen og tilliten.

Ulempene for denne gruppen kommer blant annet i form av svekket kommunikasjon med arbeidslivet. Arbeidsgivere vet i veldig liten grad hva slags kompetanse masterutdannede i psykologi har.

Utdannede med master i «forebygging av barn og unges psykiske vansker» eller «kultur- og samfunnspsykologi» har en tung oppgave med å overbevise om sine kvalifikasjoner.

I første runde fordi man må skille sin kompetanse fra psykologenes, og i neste runde fordi man må selge inn det man faktisk kan.

De tittelløse

I arbeidshverdagen blir jeg stadig omtalt som sosialpsykolog. Jeg har en master i sosialpsykologi og er ansatt som forsker. Jeg forsker på temaet samferdsel fra et sosialpsykologisk perspektiv.

Mange vil synes at dette passer kompetansen min godt, all den tid jeg har kunnskap om mennesker blant mennesker (sosialpsykologi), som jo er viktige bestanddeler i trafikkbildet. Men du bryter altså loven om du kaller meg transportpsykolog eller sosialpsykolog. På vitnemålet mitt står det at jeg er «master of philosophy in psychology».

Det er i beste fall klumpete og uklart – og en viktig bit av debattens kjerne.

Vi vet ikke om løsningen er en tydeligere tittel eller såkalte «bindestrekspsykologer». Argumentet til Torgalsbøen kan vel faktisk brukes til å styrke troen på at en tydeligere tittel faktisk er et godt kommunikasjonsverktøy, og det er alt vi ønsker oss.

Dette har blitt møtt med lite forståelse og mye antipati.

Å skyte spurv med kanon

Antipatien kan forstås som en frykt for at masterutdannede skal selge seg som noe vi ikke er. De er redde for at vi skal gi Kari og Ola Nordmann feil inntrykk av hva vi kan, og det virker som om de er redde for å måtte dele terapeutrollen med oss.

Vi er ikke ute etter å «lure» pasientene, vi er ikke engang ute etter å jobbe med pasienter. Vi vil ha de jobbene vi er kvalifisert for, på systemnivå og i andre roller i helsesektoren.

Vi er nødt til å tillegge mann-i-gata mer fornuft enn som så.

Hvis man er av den typen som vil behandle pasienter uten klinisk psykologiutdanning er ikke det så vanskelig uansett, man kan eksempelvis bare kalle seg psykodynamisk terapeut eller drive psykosyntetisk behandling.

Poenget er at det kan se ut som at det psykologene er redde for ikke er et reelt problem. Arbeidsgiver skal aldri ansette noen uten kompetansen de trenger og jeg vil aldri foreslå at jeg bør ta imot pasienter. Derfor fungerer dagens lov suboptimalt.

Testbare påstander

Jeg er også uenig i den empiriske antakelsen om at folk flest ville blitt forvirret av en ordning med bredere aksept for psykologtitler, som blant andre psykolog i spesialisering Silje Schevig fremsetter.

Jeg har motsatt opplevelse i min arbeidshverdag der jeg i praksis er en «bindestrekspsykolog».

Når jeg sier at jeg har master i psykologi antar folk at jeg er psykolog og blir forvirret når jeg må forklare dem situasjonen.

Men for all del – vi må gjerne få noen psykologiutdannede med forskningskompetanse til å teste dette, særlig dersom det faktisk «kan medføre forvirring og i verste fall risiko for potensielle pasienter», slik psykologspesialist Håkon Kongsrud Skard hevder i psykologitidsskriftet Psykologi.

Samarbeid gir felles beste

Jeg syns det er dårlig stil av Norges fremste eksperter på tankefeil, kognisjon og mellommenneskelige relasjoner å fremsette utestede, empiriske påstander som sanne og å angripe stråmenn for å bevare sin status og tillit.

Jeg mistenker ingen psykologiutdannede for å ville påføre potensielle pasienter risiko. Begge sider av debatten kan tjene på å anerkjenne styrker og svakheter ved ulike forslag.

Alt vi vil er å få anerkjennelse for kompetansen vår. La oss finne gode løsninger sammen. Hvordan ville dere løst problemet?