Kultur

Norges krigføring i Libya

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det norske Forsvarsbudsjettet for 2010 var pålydende omtrent 40 milliarder skattekroner. De anvendes til stadighet i norsk krigføring. I mars til august i fjor ble deler av det norske flyvåpen satt inn i frigjøringsoperasjoner i det nordafrikanske landet Libya. I følge Forsvaret deltok 6 norske F-16 jagerfly på 583 tokt over Libya, og slapp 569 bomber. Kostnadene for disse militære operasjonene er estimert til 430 millioner skattekroner. I følge Fædrelandsvennen 24.januar raserte bombene anlegg for vannforsyning og elektrisitet, fjernsynstasjoner, sykehus , skoler og sivile nabolag. Og revolusjonsleder Muammar Gaddafi ble flyktning i eget land, og tilsist drept. Den norske rødgrønne regjering hevdet allerede i mai i fjor at norsk bombing var mest og best.

Libya bestod politisk som en ettpartistat ved såkalt direkte demokrati, hvor revolusjonslederen hadde all makt. Det var en almen folkekomite (regjering) og en almen folkekongress (nasjonalforsamling med 1000 representanter) som rådga og støttet revolusjonslederen. Gaddafi tiltok seg makten i landet i 1969, da den daværende konge ble avsatt. Den nye tid med Gaddafi var preget av et omfattende sosialiseringsprogram og nasjonalisering av oljerikdommene. I løpet av 1970-årene økte levestandaren betraktelig for det breie lag av befolkningen. Men rent militært ble landets forsvarsevne styrket med sovjetisk bistand. Og Gaddafi-regimet forsøkte å bli dominerende i den arabiske verden ved å føre en «urolig og aggressiv» utenrikspolitikk, og ble etterhvert nært knyttet til diktatoren Idi Amin i Uganda, det revolusjonære Iran og palestinere. Radikale politiske frigjøringsbevegelser i Afrika som er inspirert av Gaddafi-regimet benyttet internasjonal terror som metode i sine politiske kamper. Allerede siden 1980 har USA konfrontert Libya et utall ganger for å ramme Gaddafi sitt hovedkvarter.

Opposisjonen i landet bestod hovedsaklig av de militære, og de har forsøkt å styrte Gaddafi flere ganger. Det synes som at presset i 2011 for å innføre frie demokratiske politiske valg og et flerpartisytem i Libya, resulterte i bl.a. norsk bombing. Vesten presset Libya militært for å oppnå indre politiske reformer i landet, men reformene uteble. Det å bombe andre land for å oppnå politiske reformer synes ikke å være moralsk riktig. Bombingen drepte ca. 80 000 libyere. Tidligere har norske regjeringer kritisert USA for tilsvarende ugjerninger, men nå er altså Norge best i krigføring, og terroristen Gaddafi er eliminert.

Politisk vold er ikke, og bør ikke være, tolerert. I Vesten betraktes terrorisme som uriktig, uakseptabelt og illegitimt. Intensjonen for den vestlige vold i Libya var å hindre voldsutøvelse, og støtte en politisk opposisjon. Det synes å være et stort tankekors at den norske sosialistiske regjering anno 2011 anvender brutale militære midler mot en arabisk sosialistisk selvstendig stat, og er med på fremme et mulig facistisk arabisk styre i Nord-Afrika. Forsvaret i Norge bør ikke benyttes i frigjøringsoperasjoner utenfor Vest-Europa, men fortsette å opprettholde freden på eget territorium. Internasjonal bistand bør heller ytes av de utmerkete bistandsorganisasjoner som NORAD, Fredskorpset, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp. Norge hadde kunnet komme langt i hjelpe-og utviklingsarbeid for 430 millioner kroner.

Sverre J.Aune

Mer fra: Kultur