Norge som ”batteri for Europa”?

Regjeringen har lagt fram en energimelding som nå er til behandling i Stortinget. Mye av meldingen handler om hvordan Norge skal underordne norsk energipolitikk under EUs kommando. Argumentasjonen for dette er regnestykker som ikke holder.

De siste årene har partiene på Stortinget utviklet en tro på at Norge vil kunne få store inntekter ved å kombinere eksport av mye vannkraft/vindkraft med import av billig overskuddskraft (vind og sol) fra EU. Forestillingene om at Norge skal bli ”et batteri for Europa”, er blitt en ukontroversiell del av norsk energipolitikk, jfr. også regjeringens nye energimelding. Målet om et karbonfritt Norge i 2050 og et økt norsk bidrag til redusert fossilbruk i EU står samtidig fast. Her kan vi angivelig få i pose og sekk. Er dette realistisk?

EU produserer lite fornybar energi, så lite at landene trenger det aller meste av denne varierende, egenproduserte energien sjøl. Nye lagringsmuligheter (bedre batterier, hydrogen, bedre internnett) vil redusere EUs eksport ytterligere. I motsetning til norsk elektrisitet blir halvparten av ”elektrisiteten” i Tyskland (av totalt 600 TWh) konvertert fra kull og gass. Tyskland (og EU) har altså lite fornybar overskuddsenergi å tilby oss. Hva kan Norge tilby EU?

Også Norge har en varierende årlig produksjon av fornybar energi (ca. 4 TWh i gjennomsnitlig overskudd, enkelte år nesten 20 TWh). Vi har planer om å øke vindkraft- og småkraftproduksjonen fra 2 til 13 TWh (fjerdeparten skal komme fra Fosen), og kanskje blir været litt ”villere og våtere”. I tilfellet kan vi i gjennomsnitt eksportere 20-30 TWh fornybar energi til EU - i enkelte toppår bortimot 45 TWh – forutsatt at vi ikke bruker noe på symboltiltak som elektrifisering av sokkelen. Tallene viser ellers at Norge bruker 55 TWh fossil energi på transportsektoren (bil, båt og fly) og ca. 20 TWh i industrien.

Vi ser problemet: Hvordan skal Norge årlig fordele et energioverskudd på 30-45 TWh for å fjerne nesten all bruk av fossil energi i fastlands-Norge (vel 70 TWh), og å redusere mye av bruken av fossil energi i EU? Kan dette gjøres ?

Kapasiteten på våre eksportkabler er i dag på vel 40 TWh, altså tilstrekkelig til å eksportere alle tenkelige, framtidige vannkraftoverskudd. Regjeringen planlegger likevel ytterligere 3-4 nye kabler til EU, slik at eksport-/importkapasiteten kan økes til 80-90 TWh, dvs. til mer enn halvparten av vår reine energiproduksjon og vesentlig mer enn vårt overskudd. Når kapasiteten brukes til eksport av vannkraft, vil Norge komme til å mangle kraft store deler av året. For å kompensere for et framtidig, planlagt energiunderskudd, tar myndighetene sikte på å importere fossil energi fra EU, pluss (ubetydelig med) vindkraft og kjernekraft. Den reine, norske energien kan dermed etter hvert bli nesten like brun som energien i EU, og klimafordelene med f.eks. de norske el-bilene og andre miljøtiltak vil bli redusert. Dersom målet er å erstatte mest mulig av den fossile energien i Norge med norsk fornybar energi, vil det ikke bli noe igjen til EU.

            Det er derfor en illusjon å tro at Norge vil kunne tjene på pris­forskjeller ved å kjøpe billig vindkraft fra EU om nat­ta, og å selge dyr vannkraft om dagen. Norge kan komme til å sitte igjen med tusenvis av ulønnsomme vindmøller og et kabel­nett det ikke vil være mulig å tjene penger på.

Men kraftbransjen har laget en forretningsstrategi som ”løser” problemet: Det er de norske forbrukerne (og ikke kraftselskapene!) som skal tape penger på krafteksport. Bransjens strategi for utbygging av innenlandsnettet og de eksportkablene som trengs for å eksportere halvparten av vår vannkraft, bygger på en fatal beslutning i Stortinget om at Statnett og kraftbransjen ikke skal bidra økonomisk til utbyggingen av kraft til EU. Regningen skal for det meste sen­des til norske strømkunder, i form av «grøn­ne» sertifikater, økte nettavgifter og økt strømpris. Norske forbrukere skal altså subsidiere grønn energi til EU, mot å få dyr, fossil energi tilbake.

Vår fornybare energi kan ikke brukes to ganger samtidig – både til å fjerne bruken av fossil energi i Norge og til å redusere bruken signifikant i EU. Vi har for lite fornybar energi til det, selv om vi skulle rasere store deler av norsk natur med tusenvis av vindmøller. Det gagner ikke det globale klimaet å gjøre EU ubetydelig grønnere og Norge mye brunere. EU må i hovedsak løse sine energiproblemer sjøl. Norske politikere har vært lettlurte.