Innlegget er skrevet sammen med Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag.
Med bakgrunn i lange ventelister ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, pågår det for tida et arbeid med sikte på å reformere domstolens saksbehandlingssystem. Det kan være nødvendig. Problemet er at enkelte av forslagene, også forslag som Norge kan komme til å støtte, i realiteten vil undergrave domstolens intensjon. Det vil i så fall kunne medføre alvorlige tilbakeslag for utviklingen av ytrings- og pressefriheten. Mest alvorlig er et forslag fra Storbritannia, om at Menneskerettsdomstolen i utgangspunktet skal avvise klagesaker mot stater, dersom nasjonale domstoler i «tilfredsstillende» grad har vurdert forholdet til Menneskerettskonvensjonen.
Vår frykt er at britenes forslag om nytt avvisningsgrunnlag, vil kunne uthule muligheten til å få prøvd medierettssaker for Menneskerettsdomstolen. Dette gjelder både for saker knyttet til norske forhold, og et stort antall saker fra de «nye» demokratiene, særlig i Øst-Europa. Det er viktig å sikre Den europeiske menneskerettsdomstolens framtid som premissleverandør for ytrings- og pressefrihet. Ytringsfrihet er blant de mest grunnleggende menneskerettighetene, og var blant de opprinnelige rettighetene da Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble vedtatt i 1950. Pressefrihet har en fundamental verdi i et fungerende demokratisk samfunn, og undersøkende og kritisk journalistikk er en forutsetning for folkestyret.
Tidligere avgjørelser fra Menneskerettsdomstolen har fått stor prinsipiell og praktisk betydning for medienes rammevilkår. Rettstilstanden på området er i stor grad blitt endret til det bedre gjennom avgjørelser fra Strasbourg.
Menneskerettighetsdomstolen har vært den primære rettskilde når Høyesterett skal ta stilling til spørsmål om ytringsfrihetens grenser. Norge er dømt i Strasbourg for brudd på Den europeiske konvensjonens bestemmelse om ytringsfrihet ved fire anledninger. Sakene har bidratt sterkt til det som av mediejurister er blitt karakterisert som et paradigmeskifte i norsk injurierett.
Domstolen har også spilt en sentral rolle på andre rettsområder av betydning for den reelle ytringsfriheten. Det gjelder saker som berører adgangen til offentlige dokumenter og – ikke minst – pressens kildevern. Også her er vårt anliggende bredere enn bare norske interesser. Den rettsutvikling som Menneskerettsdomstolen har representert, er ikke minst viktig i land med til dels kortere og svakere demokratiske tradisjoner enn Norge.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen må bevare sin stilling på medierettsområdet, og reformarbeidet må ikke svekke muligheten for å få prøvd saker som berører ytrings- og pressefriheten. Norge må i det pågående reformarbeidet stå fast på at ytrings- og pressefrihetssaker må ligge i kjerneområdet for hva Menneskerettsdomstolen skal verne og bidra til å utvikle.