Mens rettsaken mot Sadi Bugingo pågikk ved Oslo tingrett, hevdet UDI-ansatte Medard Kalisa i en kronikk i Aftenposten 01.10.2012 at den rwandiske regjering i årene umiddelbart etter 1994 hadde presentert en liste for den norske regjering med navn på 19 høyprofilerte medlemmer av det tidligere regimet. Disse skulle angivelig ha vært med på å planlegge, forberede og gjennomføre massakre av mer enn én million mennesker i Rwanda. Kronikkforfatteren uttrykte glede over at 18 års venting var over. Kalisa fremholdt at det hadde vært problematisk for overlevende som hadde flyktet til Norge, å måtte finne seg i å leve side om side med morderne. Han omtalte i realiteten alle 19 hutuene som mordere, til tross for at 17 av de mistenkte var blitt renvasket gjennom Kripos etterforskning. Hva er det vi ser, ekstremistiske uttalelser til støtte for et kriminelt regime i Rwanda?
Jeg kjente personlig ingen flyktninger før jeg i 2000 møtte noen rwandiske overføringsflyktninger som var kommet til Tromsø to år tidligere. De hadde i likhet med hundretusenvis av andre landsmenn valgt å flykte til DR Kongo, ex-Zaire, da opprørshæren til Rwandisk Patriotisk Front (RPF), under kommando av general Paul Kagame, rykket fram for å stanse folkemordet og ta makten i landet. Det skjedde i juli 1994. Det er ikke rart at mange rwandere valgte å flykte fra landet. RPF er nå vel kjent for å ha begått massakre inne i Rwanda, både før, under og etter folkemordet.
Den kanskje best kjente massakren som RPF gjennomførte etter maktovertakelsen, fant sted i en leir for internt fordrevne personer i Kibeho i det sørlige Rwanda. En dag i april 1995 gikk RPF til angrep. Store menneskemengder ble tvunget sammen og så meiet ned med automatvåpen. Hendelsen er godt dokumentert av internasjonale hjelpearbeidere som befant seg i leiren, men som intet kunne gjøre for å hindre blodbadet. Omkring 8.000 forsvarsløse mennesker ble tatt av dage. Hendelsen kan utvilsomt karakteriseres som forbrytelser mot menneskeheten. Det råder ingen tvil om at det var de militære styrkene til RPF som sto for udåden.
De flyktningene som jeg møtte i Tromsø, valgte å ikke returnere til Rwanda. De oppholdt seg i flyktningeleire i det østlige DR Kongo da den rwandiske hæren gikk til angrep på leirene der i oktober/november 1996. Dette var starten på den krigen som førte kongolesiske opprørere, ledet av Kagames menn, til makten i det store ressursrike landet. Tusenvis av flyktninger ble tvunget til å returnere til Rwanda. De som ikke ville dra tilbake, forsøkte å slippe unna ved å gå vestover. Under veis var det mange som ble drept av rwandiske militære eller som døde av andre årsaker som sykdom og underernæring.
Massakre av flyktninger i Kongo er kartlagt og grundig dokumentert i FNs Mapping Report som kom i 2010. Det er anslått at så mange som 300.000 rwandiske flyktninger mistet sine liv i DR Kongo i 1996/97. I følge FN-rapporten kan det dreie seg om folkemord overfor rwandiske hutu flyktninger.
Gruppen av flyktninger som jeg møtte, hadde med livet som innsats klart å ta seg til fots gjennom hele DR Kongo, et land på størrelse med Vest-Eutropa. De ble av FNs Høykommisær for flyktninger gitt beskyttelse og status som flyktninger under opphold i en leir i Bangui i Den Sentralafrikanske Republikk. De skulle beskyttes mot fortsatt forfølgelse fra de rwandiske myndigheters side. Gruppen som etter avtale mellom FN og det norske Utlendingsdirektorat (UDI) ble overført direkte til Tromsø for bosetting, talte godt og vel 20 personer. Ved utvelgelsen hadde FN i henhold til standard prosedyre foretatt undersøkelser i Rwanda for å sjekke om flyktningene kunne være mistenkt for å ha begått kriminelle handlinger i sitt hjemland. Det ble ikke avdekket mistanker om straffbare forhold. Dette ga grunnlag for overføringen til Norge.
Flyktningene var ikke forberedt på at de ved ankomst til Tromsø ble møtt av en landsmann (tutsi) som jobbet som flyktningkonsulent i kommunen. Det skulle etter hvert vise seg at denne personen bedrev aktiviteter til fordel for det rwandiske regimet som trolig best kan karakteriseres som flyktningespionasje. Konsulenten flyttet fra Tromsø til Oslo i 2000 og var en tid leder for den rwandiske organisasjonen Urukundo. Han møtte Rwandas justisminsiter, Jean de Dieu Mucyo, da sistnevnte kom til Oslo for å være med på feiringen av Helsingforskomiteens 25-års jubileum i 2002. Mucyo hadde den gang også møte med riksadvokat Tor Aksel Bush for å be om hjelp til å finne folkemordere som angivelig skulle skjule seg i Norge.
NRK TV hadde en reportasje om folkemordet 22.10.2004. Det ble snakket om «morderne» som visstnok var å se i Oslos bybilde. Daværende leder i Urukundo, Eugene Rutaganda, ble intervjuet av Karoline Frogner. Hun stilte han følgende spørsmål: «Vet du noe konkret om hvem dette angivelig skal være?». Rutaganda svarte: «Det er vanskelig for meg å si det, men i rwandiske miljø, i vår organisasjonen, snakker vi om det, men vi har ikke gode bevis».
I februar 2005, den gang filmen Hotel Rwanda ble presentert i Oslo, skal den tidligere flyktningkonsulenten ha sendt en navneliste til Jean de Dieu Mucyo. Dette var trolig den direkte foranledning til at rwandiske myndigheter formelt oversendte norske påtalemyndigheter en liste med navn på såkalt mistenkte folkemordere. Jeg vet ikke om Medard Kalisa er klar over at navnelisten egentlig stammer fra Norge, eller om han bare later til å være uvitende om det.
I mai 2007 uttalte daværende Kripos-sjef seg til TV2 om den navnelisten som det var blitt referert til i TV2s dokumentarprogram 30.04.2007, «Norge: En frihavn for krigsforbrytere?». Kripos-sjefen sa at han ikke visste konkret hva anklagene gikk ut på. Kripos startet likevel sin etterforskning mot de såkalt mistenkte folkemordere i 2007/2008. Etterforskningsordrer ble gitt uten angivelse av en eneste konkret kriminell handling.
Ettersom de aller fleste av de såkalte «mistenkte folkemorderne» hadde fått sin beskyttele av FNs Høykommisær for flyktninger, så burde norske påtalemyndigheter vite at personene på listen allerede var blitt kontrollert for mulige forbrytelser i Rwanda før de flyktet. Dette brydde man seg tydeligvis lite om. Det ser ut til å ha vært viktigere å støtte regimet til Rwandas president, general Paul Kagame.
Norge har dessverre gitt seg hen til å hjelpe regimet i Kigali til å trakassere hutu flyktninger i Norge. Selv om det skjer i kjent stil fra det rwandiske regimets side, så burde Norge holde seg for god til å understøtte en slik praksis. Jeg mener at det er begått, og fortsatt begås, stor urett mot rwandiske hutuer i Norge. Hvor lenge skal renvaskede flyktninger og deres familier måtte vente før de får så mye som en beklagelse fra norske myndigheter for de lidelser som de er blitt påført?