Debatt
Norge er fortsatt økonomisk delaktig i folkemord
Et åpent brev til den norske regjeringen – fra et krigsbarn til landet som ga meg trygghet.
Annonse
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Til Norges ledere, og til hver borger med et hjerte som fortsatt banker for rettferdighet.
Jeg skriver dette brevet ikke som politiker, ikke som ekspert, men som overlevende. Som et barn av krig. Som en jente som en gang flyktet fra bomber i Iran og var heldig nok til å vokse opp i tryggheten Norge ga meg.
Norge ga meg en ny sjanse i livet. Dere ga meg fred, utdanning, verdighet. Dere ga meg frihet da hjemlandet mitt brant. Derfor skriver jeg nå – ikke i sinne, men i sorg, og med dyp kjærlighet for de verdiene som en gang fikk meg til å tro at dette landet sto for rettferdighet og menneskerettigheter.
Annonse
Men i dag sørger jeg igjen.
Jeg sørger for barna i Gaza, som står i ruiner og venter på mat under bombene. Jeg sørger for mødrene i Rafah og Jenin, som graver med bare hender etter sine barn. Og jeg sørger for mitt eget folk i Iran – som lever under dobbelt undertrykkelse, både av et brutalt regime innenfra og en kynisk sanksjonspolitikk utenfra.
Har vi glemt hva krig gjør med et barn?
Jeg ser jentene i Teheran som blir slått for å vise håret sitt. Jeg ser familiene som ikke får medisiner, barn som ikke får barndom, kvinner som ikke får gravlegge sine døde i fred.
Norge har vært stille også i møte med dette. Når vårt folk ble skutt i gatene i 2022, var det ikke mange stemmer som løftet seg her hjemme. Når kvinner blir drept for å kreve frihet, hører vi lite fra landet som ga meg mitt.
Annonse
For jeg ser at vår nasjons rikdom – oljefondet, våre felles sparepenger – fortsatt investeres i selskaper som er involvert i israelske bosetninger og våpenindustri. Ifølge Nettavisen og flere andre kilder er det snakk om investeringer for over 220 milliarder kroner.
Og dette skjer til tross for at Den internasjonale domstolen (ICJ) har erklært bosetningene ulovlige, og til tross for at en rekke norske organisasjoner – som LO, Fagforbundet, Norsk Folkehjelp og Redd Barna – har bedt om full uttrekning.
Så sent som i juni 2025 stemte Stortinget nei til et forslag om å trekke Oljefondet helt ut av slike selskaper. Derfor fortsetter Norge i dag å være økonomisk delaktig i folkemord – med våre penger.
Jeg våkner med ansiktene til barna i Gaza. Jeg ser drømmene til ungdommene i Iran bli kvalt av slag og frykt. Jeg bærer skrikene deres i brystet mitt. Jeg gråter, jeg skriver, jeg protesterer – men ingenting ser ut til å riste den likegyldigheten som har lagt seg over verden.
Annonse
Har vi glemt hva krig gjør med et barn? Har vi glemt hvorfor vi en gang sa «aldri igjen»?
I 2011, da terroren rammet Norge og bomben gikk av i regjeringskvartalet, hørte jeg eksplosjonen hjemme i Vika. Selv om jeg ikke var på Utøya, reagerte kroppen min som om jeg var tilbake i krigen. Jeg ble senere diagnostisert med PTSD – ikke fordi jeg var der, men fordi kroppen min gjenkjente lydene, redselen, sjokket.
For krig og terror er ikke hendelser man bare går videre fra. De lever i kroppen. De venter i stillheten. Og de vender tilbake når man ser andre barn dø slik man selv nesten gjorde.
Derfor ber jeg dere nå. Ikke invester i okkupasjonen. Ikke vend ryggen til kvinner som reiser seg. Ikke tie i møte med overgrep. Og ikke svik de verdiene dere lærte meg å tro på.
Annonse
Jeg ber ikke om politikk. Jeg ber om anstendighet. Om motet til å si: Vi vil ikke være en del av dette. Vi vil ikke finansiere krig med folkets penger. Vi vil ikke være tause når mennesker mister sin verdi.
Og til hver nordmann som leser dette: Jeg kjenner hjertet deres. Jeg vokste opp blant dere. Jeg kjenner varmen og medmenneskeligheten dere bærer på. Så jeg ber dere – vær så snill å si noe. Dette handler ikke om politikk. Det handler om barn. Det handler om liv. Det handler om menneskelighet.
Stillhet er et valg. Det er medskyldighet også. Men det er også mot.
Med all kjærligheten og sorgen jeg bærer, Fatemeh Badavi. Et barn av krig. En datter av Iran. En stemme hevet i Norges navn.
