Norge, det humanitære initiativet og atomvåpenforbudet på NPT

Forrige og denne uken samles stater i New York til de siste forberedende samtalene før Ikkespredningsavtalen (NPT) sin tiende tilsynskonferanse i 2020. Hvor godt klarer land å følge opp den stadig økende faren for at atomvåpen blir brukt, at USA trekker seg fra den ene avtalen etter den andre, og at alle atomvåpenland investerer svimlende beløp på å skaffe seg nye og oppdaterte atomvåpen? Er Norge tøffe mot atomvåpenlandene?

Hele målet med å ha forberedende samtaler til tilsynskonferansen er å bli enige om anbefalinger. Det er riktignok sjelden enighet faktisk har blitt oppnådd. Men det kan ha sin verdi å gjennomføre de forberedende samtalene likevel.

Forrige uke kom stater med sine forberedte (og ofte helt eller delvis resirkulerte) uttalelser om NPT, fordelt på fire hovedgrupper av uttalelser: Generelle, de som handler om nedrustning, de som handler om ikkespredning, og de som handler om atomkraft.

Nå er det et sett med anbefalinger som diskuteres. Statene har ikke forberedt egne innlegg som blir publisert, og samtalene blir ikke direktesendt på video over internett, så jeg har ikke kunnet følge med direkte. Jeg følger oppdateringene fra ICAN og Reaching Critical Will (RCW), og live rapportering på Twitter under #NPT2019.

ICAN kommenterer at det er en del i anbefalingene som er bra, men særlig to punkter MÅ forbedres: Punkt 13 om humanitære konsekvenser og punkt 17 om atomvåpenforbudet. 

Humanitære konsekvenser

Punktet om humanitære konsekvenser som det står i forslaget er et svært alvorlig tilbakested fra tidligere dokumenter: 13 ”Further consider the catastrophic humanitarian consequences of any intentional or accidental nuclear explosion.”

Det er allerede avholdt tre internasjonale konferanser om de humanitære konsekvensene av atomvåpen, og ny forskning er blitt lagt fram. Dette er ikke bare til å tenke på og legge vekk, dette skal aktivt brukes og er selve grunnen til at atomvåpen må forbys og avskaffes.

Heldigvis tok en lang rekke land ordet om dette avsnittet og sa at språket må forbedres, for eksempel ved at man må uttrykke ”dyp bekymring”, og utbrodere med kortsiktige og langvarige konsekvenser, og at ingen land eller gruppe av land kan tilby adekvat hjelp om det skulle skje. Flere land tok også til orde for å referere til internasjonal rett og internasjonal humanitærrett.

Sjokkerende nok gikk Storbritannia og Frankrike ut med at det ikke er konsensus om dette punktet.

RCW sin nyhetsoppdatering inneholder ikke noe om hva Norge sa om akkurat dette punktet. Var Norge helt stille? Vår Høyre-regjering 2013-2017 med Brende som utenriksminister insisterte på Norge ikke hadde forandret politikk da vi støttet det humanitære initiativet, men ikke atomvåpenforbudet. Får vi nå et definitivt håndfast bevis på at dette bare er tull, slik vi sa hele tiden? Er det nå slutt på at Norge vil arbeide for å framheve de humanitære konsekvensene av atomvåpen?

 

Atomvåpenforbudet

Punktet om atomvåpenforbudet er også svakt i forhold til det som faktisk har blitt sagt i salen: 17. Acknowledge the support by many States parties for the Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons and its complementarity with the NPT.

Over 50 delegasjoner tok ordet i den generelle debatten for å uttrykke støtte til atomvåpenforbudet (TPNW).  De aller fleste av dem understreket at forbudet ikke undergraver NPT, men snarere styrker avtalen og bidrar til å oppfylle artikkel 6, som handler om atomnedrustning.

For alle andre internasjonale traktater, oppfordres det i anbefalingene til å signere og ratifisere slik at de kan tre i kraft så tidlig som mulig. Det burde også være tilfellet for TPNW, sa en rekke land.

Også her kom Storbritannia med sitt gullkorn om at det ikke er konsensus om dette punktet. Frankrike insisterte på at TPNW undergraver NPT, og fikk støtte fra Polen. Japan foreslo å legge til at det er forskjellige syn på dette punktet, eller å rett og slett bare stryke det.

Om Norge sa noe om dette punktet, vet jeg ikke. Vi burde som et absolutt minimum kreve at Norge ikke motarbeider godt språk om TPNW, uansett hva våre venner i atomvåpenlandene måtte si. De som skal representere det norske folket, må huske på at 80% befolkningen og 11 norske byer støtter atomvåpenforbudet.



Norges innlegg i runden om anbefalinger

Men hva sa Norge egentlig i denne delen av NPT? Ifølge RCW, uttrykte Norge støtte til disse punktene: punkt 15 om forhandlinger om FMCT[i] i CD[ii], punkt 18 om verifikasjon som viktig for atomnedrustning, punkt 20 om utdanning om nedrustning og ikke-spredning (uten formuleringer om humanitære konsekvenser eller mål om en atomvåpenfri verden, det siste noe som andre land foreslo å legge til), punkt 21 om full og likeverdig deltakelse fra både kvinner og menn, og punkt 46 om å minimisere bruk av høyanriket uran i sivile atomanlegg. Norge foreslo en endring i punkt 26 om IAEA sine sikringstiltak, og støttet et forslag om å legge til et punkt om atomsikkerhet til sjøs.

Hva skal man kommentere til dette? Det er jo helt fine og gode tiltak. Men det mangler på det aller viktigste. Norge må anerkjenne de humanitære konsekvensene til atomvåpen, og stå opp mot atomvåpenlandenes bøllete oppførsel. Norge må ikke bidra til å skjerme atomvåpenlandene og gjøre det lett for dem å nok en gang løpe vekk fra sine forpliktelser.


[i] Fissile Material Cut-off Treaty – En traktat som enda ikke eksisterer, men som land har snakket om å forhandle  i godt og vel 20 år. Målet med avtalen skulle være å hindre land i å skaffe seg mer råstoffer til atomvåpenproduksjon.

[ii] Conference on Disarmament – Et forum på 65 land som har i oppgave å forhandle fram nye nedrustningsavtaler. De møtes flere måneder i året, men har ikke klart å forhandle fram en eneste nedrustningsavtale på over 20 år.