President Thein Sein skal ha fortalt Solheim at han ønsker investeringer i vannkraft, olje og gass, flere turister, og et samarbeid med Norge innen helse, utdanning og miljø.Solheim nevner videre for NTB at en mulighet er norske investeringer i vannkraftutbyggingen i Burma dersom verdenssamfunnet lemper på sanksjonene mot landet. Solheim bør trå varsomt frem. Vannkraftsektoren i Burma er preget av en rekke fallgruber.
Siden 1990-tallet har norske myndigheter oppfordret norske statsborgere og selskaper om ikke å handle eller investere i Burma. Solheims oppfordring om en gradvis tilbaketrekking av sanksjonene parallelt med videre positiv utvikling i Burma er et tegn om at denne anbefalingen gradvis står for fall. Det er viktig at Norge nå tar hensyn til synspunktene til demokratibevegelsen og ikke opphever sanksjonene før Aung San Suu Kyi og NLD uttrykkelig ber om det. Når den tiden kommer, er imidlertid vannkraft en omstridt sektor for internasjonale, og potensielt norske, investeringer.
Nylig satte president Thein Sein en stopper for videre bygging av Myitsone-dammen på Irrawaddy-elven, tilsynelatende for å imøtekomme omfattende folkelig og parlamentarisk motstand, inkludert fra ledende personer innen politikk, kunst og kulturliv i Burma, deriblant Aung San Suu Kyi. Hvorvidt den reelle grunnen til hans beslutning var et ønske om å ta hensyn til kritikken eller om dette har mer å gjøre med Burmas avhengighet av Kina spiller mindre rolle.
Kina og andre naboland er tunge investorer i Burmas vannkraftsektor. En rekke observatører, deriblant Aung San Suu Kyi, har påpekt at slike investeringer er svært risikofylte i Burma. De bidrar til menneskerettsbrudd, ødeleggelse av miljø og kulturarv for etniske minoriteter og urbefolkningsgrupper og de er direkte knyttet til de væpnede konfliktene i landet.
Den etnisk svært mangfoldige befolkningen i Burma har liten erfaring for at statsledede og utenlandsfinanserte infrastrukturprosjekter tjener dem. Som det er blitt påpekt av Aung San Suu Kyi, skapte Myitsone-dammen, som ville ha ødelagt viktige kulturminnesmerker for Kachin-folket, en følelse hos mange kachin at sentralregjeringen ikke brød seg om deres følelser. Tilsvarende følelser av å bli ignorert i viktige beslutninger bidro i sin tid også til at krigen begynte i Kachin-staten på 1960-tallet, og den væpnede organisasjonen Kachin Independence Organization (KIO) advarte tidligere i år om at dammen kunne føre til fornyet borgerkrig i deres delstat.
Kachin-folket er heller ikke de eneste som kjenner seg neglisjert. Burmas første store vannkraftsdam ble bygget i Baluchaung i Karenni-staten allerede på 1950-tallet med krigserstatning fra Japan. Strømmen ble den gangen ført til store byer i landet som Rangoon, Mandalay og Pegu, for å bidra til industriell vekst i sentrale deler av landet, fremfor å bygge opp delstaten, som allerede da var preget av borgerkrigen i Burma. På tilsvarende måte vil inntektene fra mange av dagens prosjekter i Shan og Karen-områder primært gå til den burmesiske staten og utenlandske investorer, mens mye av strømmen vil bli eksportert til Kina og andre naboland. Igjen blir lite til overs for lokal utvikling.
I sin siste oversikt over internt fordrevne i Sørøst-Burma, noterer Thailand Burma Border Consortium (TBBC) seg det paradoks at demokratiske reformer i Burma er skjedd parallelt med en forverring av de væpnede konfliktene i etniske minoritetsområder langs grensene. Organisasjonen anslår at antallet internt fordrevne i løpet av det siste året er det høyeste på et tiår. Volden i etniske grenseområder er økt av to grunner – våpenhvileavtaler som er brutt sammen og spenninger knyttet til økonomiske avtaler inngått mellom Burma og naboland om store utbyggingsprosjekter i disse områdene, deriblant vannkraft. Disse avtalene er preget av liten åpenhet og av manglende konsultasjoner med lokalbefolkningen.
I oktober 2007 tok Etisk Råd, som overvåker internasjonale investeringer for Statens Pensjonsfond Utland, for seg internasjonale investeringer i naturressursutvinning i Burma. Pensjonsfondet var den gangen ikke involvert i noe burmesisk selskap, men hadde interesser i rundt 20 internasjonale selskaper med aktiviteter eller potensielle aktiviteter i Burma, primært innen gruvedrift, olje og gass, vannkraft, telekommunikasjon, bank, farmasi og hotelldrift. Selskapene var børsnotert i bl.a. Sør-Korea, Kina, Thailand, Singapore og Frankrike.
Etisk Råd tok også for seg vannkraftsektoren. Rådet konkluderte ikke endelig hvorvidt investeringer i denne sektoren bryter med de etiske retningslinjene for fondet, men slo fast at slike prosjekter tidligere har medført både tvangsflytting av folk og tvangsarbeid.
Vurderingene til Etisk Råd er ikke knyttet direkte til den politiske situasjonen i Burma. Rådet vurderer om det er en direkte sammenheng mellom aktivitetene til internasjonale selskaper og overgrep samt hvorvidt det er en uakseptabel risiko for at slike overgrep vil fortsette i fremtiden. Med andre ord, begynnelsen på en reformprosess i Burma er i seg selv ikke tilstrekkelig for å endre rådets vurderinger. I stedet er dissse knyttet til hva som skjer på bakken der selskapene opererer.
Etisk Råd burde nå gjennomføre sin kartlegging av vannkraftsektoren i Burma og fullføre det initiativet som ble tatt i 2007. Det ville være underlig om den norske regjeringen en dag tillot norske investeringer i en sektor som kanskje ikke lever opp til de standarder de etiske retninglinjene setter for internasjonale investeringer i Burma.
Tvangsarbeid og tvangsforlyttinger bidrar ikke til fattigdomsbekjempelse. De er årsaker til fattigdom. Under slike omstendigheter vil norske investeringer ikke bidra til å bekjempe fattigdommen i Burma eller skape den pro-demokratiske og menneskerettsvennlige middelkassen som Solheim tidligere har argumentert for at er nødvendig for demokrati i Burma.
I senere tid har uttalelser fra representanter for norske myndigheter skapt et inntrykk av et Norge ikke er tilstrekkelig oppmerksom på alvoret i overgrep som finner sted i etniske minoritetsområder av Burma. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor Solheim foreslår fremtidige norske burmainvesteringer i en sektor som er forbundet med overgrep og omfattende folkelig motstand i Burma. Vannkraft er imidlertid viktig for Norge. Solheims forslag kan skape et inntrykk av at Norge ikke bare mangler forståelse for situasjonen for etniske minoriteter og urfolk i Burma, men at landet nå også søker å mele sin egen kake. Det ville være en trist utvikling for et land som i mer enn 20 år har vært kjent som en solid venn for det burmesiske folket. Norske myndigheter burde i stedet gå i dialog med de lokalsamfunn som lever med konsekvensene av naturressursutvinning og vannkraftutbygging i Burma.
Burma trenger internasjonale investeringer, men som NLD, partiet til Aung San Suu Kyi, tidligere har påpekt er det viktig at slike investeringer bidrar til å skape arbeidsplasser, bringer teknologi til landet, er fokusert på miljøhensyn og sosialt ansvar og styrker arbeidstakeres rettigheter. Norske ressurser og norske bedrifter burde bidra til fremskritt i Burma som hele befolkningen kan ta del i – ikke til mer lidelse og flere overgrep.
En engelsk utgave av denne artikkelen vil bli å finne på www.irrawaddy.org