Jugoslavia lot i sin tid fattige albanere flytte inn i Kosovo for å finne seg et levebrød. Da albanerne ble mange nok, og utgjorde flertallet i provinsen, bestemte de seg dog for at de ikke ville være en del av Jugoslavia/Serbia lenger, og begynte med terroraksjoner mot serbiske sivile og serbisk politi for å tvinge frem en løsrivelse av provinsen. Da Serbia reagerte militært på terroren, ble landet bombet av NATO. Dette førte til at Serbia måtte gi tapt.
Albanerne vant på denne måten frem med sitt krav om et selvstendig Kosovo, men Spania, Hellas og Israel er bare noen av de mange landene som fortsatt ikke har anerkjent Kosovo. Og Serbia ser fortsatt på Kosovo som en provins i sitt eget land.
I Kosovo er det nå relativt trygt, men spenningen mellom serbere og albanere er fortsatt til stede i høyeste grad. Befolkningsgruppene vil ikke ha noe som helst med hverandre å gjøre.
Situasjonen er slik at albanerne er 100% fornøyd med nåværende løsning, mens serberne er 0% fornøyd. Jeg ser vanskelig for meg en varig fred og stabilitet i området så lenge situasjonen forholder seg slik. Begge parter må føle at de vinner noe, og begge parter må tape noe, i det som kan bli et godt kompromiss for fremtiden, dersom målet er varig fred og stabilitet.
Hva skal et slikt kompromiss innebære? For meg er det i alle fall tydelig at en god løsning i Kosovo må innebære at Nord-Kosovo blir en del av Serbia. Nord-Kosovo er et relativt lite geografisk område på grensen til Serbia, som er befolket stort sett av serbere. Det er ren logikk at denne regionen blir serbisk. Hvis det var rettferdig at den albanske majoritet i Kosovo som helhet kunne løsrive Kosovo fra Serbia, er det på akkurat samme måte rettferdig at den serbiske majoritet i Nord-Kosovo får løsrive Nord-Kosovo fra Kosovo og bli gjenforent med Serbia. Skal man først legge nasjonalismen til grunn som rettferdighetsprinsipp, slik Vesten har gjort i tilfelle Kosovo, så bør man i alle fall være konsekvent.
I tillegg må serberne gis like rettigheter som albanerne i resten av Kosovo, også til å flytte inn i landet, og den serbisk-ortodokse kirken må gis et grunnlovsfestet vern.
Om Kosovo er villig til å tilby serberne slike betingelser, så både håper og tror jeg at Serbia vil anerkjenne resten av Kosovo som en selvstendig, multietnisk stat. En slik løsning vil legge til rette for genuin forsoning og varig fred og stabilitet, til det beste for kommende generasjoner av serbere og albanere.