De som vil ha en sluttdato for olje og gass og diskuterer hva vi skal leve av etter oljen, glemmer én viktig ting: Vi stoppet ikke med vannkraft da vi fant olje. Vi stoppet ikke med olje da vi fant gass. På samme måte er det galt å sette en strek for olje- og gassindustrien i overgangen til fornybare teknologier.
Vi lever i energialderen, ikke oljealderen. Vi har aldri bygget industri som starter og slutter med én energikilde. Vår historie de siste hundre årene har derimot vist at vi har bygget ny industri på skuldrene av den eksisterende. Det skal vi fortsette med. Det blir spesielt viktig når vi skal gå veien mot lavutslippssamfunnet.
For meg er dette en fortelling i tre kapitler: Hvor vi kommer fra, hvor vi står og hvor vi skal. Hvert kapittel har tre sannheter, som sier noe om hva vi bør gjøre fremover. Heng med!
• Den første sannheten i kapittel én har jeg allerede nevnt: Vi lever i energialderen, ikke oljealderen. Det er viktig fordi kompetansen vi har utviklet i én industri, bygger bro til den neste. Vi har verdens beste fagfolk, fra fagarbeideren til ingeniøren, som har drevet fornyelsen fra vannkraft til olje til gass og nå til vind og sol, og skapt ringvirkninger til andre sektorer som oppdrett og skipsfart.
• Den andre sannheten handler om at det er fellesskapet som eier energiressursene i Norge. Derfor skal vi alle høste av inntektene. Politikken har et ansvar for at det skjer.
• Den siste lærdommen vi skal ta med oss fra første kapittel er at energieventyret i Norge har beriket økonomien, ikke ødelagt den. Det er ingen selvfølge. Mange land før oss har opplevd full økonomisk kollaps fordi de sløste med rikdommen fra naturressursene, som da Spania fant gull eller Nederland fant gass. Det norske pensjonsfondet er vår internasjonale superstjerne og gullstandarden for hvordan man håndterer inntektene fra en stor naturressurs.
Dette er våre styrker. De blir avgjørende nå. Kapittel to i fortellingen handler om hva som skjer akkurat nå. Og akkurat nå er det brytningstid.
• For det første må og skal vi forholde oss til klimautfordringene. Vi skal gi vårt bidrag til å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. EU har satt ambisiøse klimamål og skal være klimanøytrale i 2050. Norge skal bli et lavutslippssamfunn på samme tid, og vi skal kutte utslipp med 40 prosent på elleve år.
• Samtidig, og for det andre, er vi sårbare i Norge. Vi er et lite land, med en stor ressurs, og vi er et demokrati. Andre geopolitiske kjemper utvikler sine energiressurser med mindre hensyn til folk og demokrati. Disse er konkurrentene våre. Vi må henge med i fornyelse og teknologi dersom målet er at gassen som Tyskland trenger om de skal stenge alle kullkraftverk innen 2038, er norsk, og ikke russisk eller qatarsk. Allerede har Storbritannia det laveste kullforbruket siden 1888, mye takket være norsk gass.
• For det tredje er holdninger i endring. Mange unge ser rundt seg med bekymring for hvordan vi behandler jordkloden. Jeg forstår dem. Mange vil gå langt, og rope høyt, for å begrense klimautslipp. De vil kreve endring. Vi skal levere klokt.
Disse sannhetene styrer veien videre. Det er den kapittel tre handler om, nemlig hvor vi skal.
• Jeg er overbevist om at vi ikke skal legge ned én industri for så å starte opp en ny. Vi skal bygge videre på det vi kan. Olje- og gassnæringen er en næring for fremtiden. Den skal utvikles, ikke avvikles. Vi skal ikke sette en sluttdato. Det vil trekke både penger, teknologi og kompetanse bort fra Norge. Det vil ha motsatt klimaeffekt.
• Samtidig skal vi stille krav. Mange av svarene vi trenger for å bli et lavutslippssamfunn, finnes i dagens olje- og gassnæring. Næringen har vist at den er blant verdens beste til å omstille. Den har bygget oljeeventyret, utvidet til gass, er på vei inn i vind og leder an i karbonfangst og lagring. Derfor bør de som jobber med olje og gass ønske debatten om sin egen fremtid velkommen. Strekke seg for å kutte utslipp. Ellers går det, som Equinor-sjef Eldar Sætre selv har sagt, ut over tilliten til hele næringen.
• Og så skal vi som er politikere, som et tredje og avgjørende punkt i dette kapittelet, sørge for at omstillingen blir rettferdig. Jobber vil forsvinne, men det skal finnes arbeid. Hun og han skal slippe å oppleve at det de er gode på, plutselig ikke er relevant lenger. Derfor skal arbeidsfolk i alle lag få påfyll av kunnskap underveis i arbeidslivet. Da må de ansattes organisasjoner være sterkt involvert, som hos Oss Nor i Kristiansund og Vard i Ålesund, som jeg besøkte nylig.
Det som er mulig på norsk sokkel i dag, hadde vi knapt trodd på for 25 år siden. Vi må være minst like ambisiøse for de neste 25 årene. Derfor har jeg ytterligere et løfte til norsk industri. Det er en framsnakkingsgaranti: Arbeiderpartiet skal framsnakke denne industrien og dem som jobber der. Da kan vi gå løs på enda et kapittel i den norske energihistorien.