Kultur

Nok virkelighet, takk!

Synden har kommet til jorden, men jeg vil ikke ha den i reality.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Realityalderen er ikke ny. Det hele begynte med at man i 1999 bestemte seg for å sperre folk inne i en bunker og se om det kunne bli godt fjernsyn av det. Nå, 15 år senere, er det nærmest umulig å finne et TV-program på en hverdagskveld som ikke er reality-basert i en eller annen form.

Jeg er blant dem som har fått nok. Som en druknende sjømann klamrer jeg meg til mitt siste håp: History Channel. Den siste skanse av faktabasert informasjon med sannhetsgehalt og reell interesse. Men den gang ei: Dokumentarer om Hitlers armeer som ruller over Europa, er blitt erstattet av reality-show med pantelånere som krangler høylytt om prisen på gamle TV-er med mer eller mindre fortvilte representanter for den amerikanske arbeiderklassen. Det salgbare er de heftige kranglene for åpent kamera, prutingen og jubelropene. De historiske gjenstandenes betydning blir redusert til en brysom detalj.

Greit - reality-TV er kanskje det noen vil kalle demokratisering av TV-mediet, som vi har sett de siste 15 årene. Det begynte med at alle kunne bli journalister, bare ved å opprette en blogg. Så kunne alle bli forfattere ved å publisere boken sin selv på internett. Nå kan altså alle bli filmstjerner - bare bli med i et realityprogram eller legg en snutt på YouTube - med eller uten revekostyme. Problemet er bare at på alle disse områdene har kvaliteten på det som produseres, trynet totalt.

Kreativiteten og kvantiteten har steget, mens kvaliteten har stupt. Reality-skaperne blir tilsynelatende mer og mer desperate etter å finne på nye, merkelige realitykonsepter. Til min store undring så jeg for litt siden på et program som handlet om å løpe igjennom et felt med kaktuser med kroppen dekket av ballonger, og samtidig synge karaoke. Er dette virkeligheten? Hva blir det neste? At en eller annen sinna snekker går i luksusfellen - minutt for minutt - før Eyvind Hellstrøm dukker opp og forteller ham at han ikke kan synge?

Selv ikke politiet holder seg for gode for å bli realitystjerner. Lovbrytere så vel som mennesker i sårbare situasjoner må i dag finne seg i å bli underholdning i de tusen hjem. Selv om mulige gjerningsmenn er anonymiserte vil det alltid være elementer som gjør at de kan identifiseres i nærmiljøet. Et ledende stikkord i dokusåpen «politiet» er derfor «ufrivillig». Men hva gjør vel det, så lenge vi blir underholdt? Som konstituert politimester i Asker og Bærum politidistrikt, Astrid Birgitte Borge, så intellektuelt oppsummerte det: «Dette er åpenbart en ny trend.»

Men ikke helt. I gamle dager var det offentlig skrifte for graviditet utenfor ekteskap i Norge. Foran hele menigheten måtte jenta innrømme synden, og oppgi hvem barnefaren var. I dag har vi selvsagt et realityprogram for dette også - «Unge mødre». Mange vil kanskje si at forskjellen er at i våre dager er det frivillig å delta - men det vesentligste er faktisk at i likhet med i gamle dager blir tidlig og uventet graviditet gjort til offentlig underholdning. Unge mødre er i dag verken skam eller nyheter og bør heller ikke behandles slik. Her snubler vi baklengs inn i framtida, og spør «Skal vi danse». For å sitere tidligere kringkastingssjef Einar Førde noe fritt; «Synden er kommet til jorden, men vi vil ikke ha den i reality».

Vi mennesker trenger åpenbart idoler - noen å se opp til. Men vi trenger også noen å se ned på - noen å føle oss bedre enn. Realityprogrammene gir oss begge deler. En vinner av 71 grader nord har en helt annen status enn en taper av Paradise Hotel. Men nå har 15 år gått, og det er ikke nok til å underholde meg at en eller annen tilfeldig deltaker ikke kan et gjengs norsk ordtak. Jeg må ha noe mer. Jeg håper derfor at jeg ikke er den eneste med et nagende savn etter kvalitet på TV. Det er ikke bare manusforfatterne som bør gå i fakkeltog.

Men også alle vi som faktisk ikke ønsker å snart kunne stemme ut nyhetsoppleseren fra Dagsrevyen, eller bruke lørdagskvelden på å finne ut om Carl I. Hagen kan danse. Dette er alvor. Vi som vil ha kvalitet, manus, regi og kostymer, har færre og færre muligheter på dagens TV. Vi som har innsett at Ola og Kari Dunk aldri vil bli noen skuespillertalenter, kan bare flykte over til nettbaserte medier som Netflix og HBO Nordic. Eller gjøre som katten min, når han vil se reality. Han ser ut av vinduet. Det er reality det.

Mer fra: Kultur