Blogger Sophie Elise Isachsen. Her tilstede ved premierefest på Den gamle skobutikken, for dokumentarserien "Jævla homo" på NRK.

Nok er faktisk nok, Sophie Elise

Influensernes slagkraft og store påvirkningsplattformer bidrar til en svekkelse av den offentlige debatten.

Torsdag 13. mars tok Kristin Gjelsvik et oppgjør med Sophie Elise og andre influenseres promotering og normalisering av plastisk kirurgi. Denne debatten har pågått i lang tid. Til tross for dette er problemene knyttet til temaet fortsatt en realitet. Kristin Gjelsvik har rett: Nok er faktisk nok!

Samtidig som Gjelsvik tok til motmæle, pågikk det store demonstrasjoner om forandringer i klimapolitikken. I tillegg blir New Zealand offer for en umenneskelig terroraksjon. Da kan det virke noe merkelig å sette influenseres promotering og normalisering av plastisk kirurgi på dagsorden. Det er likevel ikke et nytt fenomen at i-landsproblemer får oppmerksomheten mens store omveltninger i verden pågår. For mens enorme tragedier treffer verdens land hver dag, sitter fortsatt unge jenter og spør seg hvorfor de ikke strekker til. Hvor har vi feilet?

Man skulle kanskje tro at «verdens beste land å leve i» også hadde større kapasitet enn andre land til å sette samfunnsdebatten høyere enn hvordan du og jeg ser ut. Slik er det tilsynelatende ikke. De problemene vi diskuterer i den offentlige debatten kan på ingen måte måle seg med de utfordringene andre land hanskes med. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal og burde diskutere dem. Da må vi starte med kilden til mange av problemene: Såkalte «influensere» (mediepersoner med stor påvirkningskraft).

Plastisk kirurgi er ikke et nytt fenomen, men det er influensere og deres store påvirkningskraft. Når sårbare, unge jenter leser om Sophie Elises kamp mot sine «sjokkerende» viker, som deretter normaliserer og promoterer sin nytatoverte hodebunn, er det ikke rart man føler man ikke strekker til. Særlig ikke når dette er hverdagskost for mange unge.

Unge menneskers opplevelse av å ikke strekke til er et resultat av vestens selvrealiseringsprosjekt. Vi har et såpass høyt utviklingsnivå at mange av ambisjonene våre nesten utelukkende er å «forbedre» oss selv. Det gjør spesielt den unge generasjonen lett påvirkelig for hva man kan gjøre i jakten på det uoppnåelige idealet, for vi kjenner ikke til noe annet enn dette.

Denne utviklingen må snus. Vi kan ikke akseptere at influensere stadig finner nye problemer ved menneskekroppen, for så å promotere plastisk kirurgi for å løse problemene. Her kunne vi godt rettet pekefingeren mot skjønnhetsindustrien. Samtidig er det influensere, i kraft av å være «påvirkere», som legemliggjør skjønnhetsindustrien i det de promoterer rabattkoder og reklame for plastisk kirurgi. Det retter et usunt fokus mot problemer vi kunne vært foruten.

Det er også et problem at byrden av å stå opp mot skjønnhetstyranniet veier såpass tungt. Det ser vi når kvinner som Kristin Gjelsvik og Ulrikke Falch, som tar et viktig standpunkt, blir ofre for usaklig kritikk. Influensernes slagkraft og store påvirkningsplattformer bidrar til en svekkelse av den offentlige debatten. Den skjeve maktfordelingen mellom influensere og resten er kanskje også starten på et nytt, demokratisk problem. Derfor må vi løfte frem sterke kvinner, slik som Gjelsvik og Falch. De tar et tungt og viktig oppgjør.

Vi skulle gjerne vært foruten å måtte påpeke viktigheten av å rette blikket forbi oss selv. Vi har et stort privilegium: Innenfor et sett av lover er vi frie mennesker som kan ta egne valg. Valget om å ta plastisk kirurgi er, og bør fortsatt være, et fritt valg. Det er likevel uakseptabelt når offentlige personer benytter enorme påvirkningsplattformer til å normalisere og promotere dette. Det er din sak om du vil forandre ditt ytre, men det er alles sak i det du presser det frem i offentligheten!