Bang! sa det. Så ble alt annerledes. Vi fryktet for mennesker vi kjenner, de vi ikke kjenner, for landet vårt, for sikkerheten vår, for det demokratiske samfunn og for framtida.
Så smalt det igjen og uvirkeligheten meldte seg. Vi satt klistret til tvskjermer, radioer, internett og ventet på sms og telefoner fra de vi kjenner som var deltakere i en virkelig makaber skrekkfilm som desverre utspant seg i virkeligheten.
Så trakk vi ut i gatene, for å vise kjærlighet. Vi fant sammen i relgiøse bygg, samfunnshus og lokaler. Vi tok vare på hverandre så godt vi kunne og viste terroren at vi sto oppreist også etter smellet.
Så har nyhetsbildet plutselig også andre nyheter, det sendes filmer, serier og sport. Gatene i Oslo er ikke lenger fylt av militære og vi tror kanskje at vi er på vei tilbake til normalen. Eller er det kanskje en ny normal? Er vi annerledes etter smellet? Er det et før og etter?
Vi har lest om helter. Vi har lest om dårlig samvittighet. Vi har lest om våre tanker til de overlevende, pårørende og etterlatte. Vi tenker mye på dere, men som samfunn er vi angrepet og det har kanskje gjort noe med oss alle. På cafeer i byen skvetter gjestene unisont ved lyden av sirener. Er det igang igjen? Borgerne melder fra om mulige bomber og rare gjenstander. Steder sperres og åpnes. Plutselig vet også min generasjon hva slike handlinger betyr av begrensninger. Det preger vårt forhold til trygghet for oss sjøl og våre kjære. Men dette går vel kanskje over når vi over tid har tatt gatene tilbake og gjennvunnet hvilepuls?
Utøya var for meg som for så mange andre en vakker perle av et sommereventyr. De somrene jeg fikk bruke på Utøya og årene i AUF har på mange måter vært med på å forme mitt yrkesvalg, min karriere og ikke minst mitt privatliv. Mange av mine aller beste venner har jeg fra AUF. Kjærsten min har jeg funnet gjennom venner fra AUF og vervet som jeg nå har i arbeiderbevegelsen hadde ikke vært mulig for meg å fylle uten den politiske skoleringa jeg fikk fra jeg var liten. Angrepet på Utøya var et angrep på en fin gjeng av ungdommer som var samlet for å tulle, være på konsert, kline, og selvsagt fordi mange av dem lenge har vært politiske aktive og engasjerte. Andre hadde en spire av engasjement som skulle få gro gjennom fine dager i lag med andre spirer.
Vi har hørt de som var så heldige å komme seg fra Utøya fortelle sine historier. Vi har hørt historier så groteske at de virker uvirkelige. Vi har sett modige ungdommer tenke fornuftige tanker om veien videre, om å bruke kjærlighet ikke hat og vi har sett dem sørge. Jeg har tenkt mange både fornuftige og svært ufornuftige tanker de siste dagene. Noen av dem om hvordan vi som er rundt de direkte involverte skal ta vare på dere, deres pårørende og de etterlatte som aldri fikk sine kjære hjem igjen. Spesielt har jeg tenkt på hvilket ansvar som ligger på de av oss som jobber i helsevesen og sosiale tjenester. Både som profesjonelle og medmennesker påhviler det oss et ansvar i lang tid framover for å være støttende og medvirke til heling.
Som enkeltmennesker kan vi kjenne både på redsel, sinne og dårlig samvittighet. Ikke minst gjelder dette de direkte involverte. Slike følelser er en del av traumet. Alle følelser er lov, naturlig og skal annerkjennes og snakkes om.
Det er urettferdig at andre tar kontroll over hvilke valg du kan ta. At noen setter seg til herre over liv og død. Det er urettferdig at netter blir preget av dårlig søvn og mareritt. Det er urettferdig at kroppen og sinnet ikke lenger føles som ditt eget, reaksjonene dine er ugjennkjennelige og uvante. Det er urettferdig at du plutselig er redd for å leve slik du gjorde før. Det er urettferdig at noen har tatt fra deg vennene dine, og at livet føles som et virvarr. Det er ikke reaksjonene dine som er unormale det er hendelsen som er forferdelig og helt-helt unormal. Og da er det også lov å bli sinna, lei seg, fortvila, kvalm, hevngjerrig og mye mye mere. Dette lover vi rundt dere å tåle. Dere skal få synge i moll så lenge dere trenger. Imens skal vi andre ta ansvar for å vise kjærlighet og jobbe for å bevare vårt samfunns viktigste verdier, mens dere får den tida dere trenger til å være forbanna og til å sørge.
Samtidig skal dere få fortelle om opplevelsen og følelsene deres gang på gang.
"Det vi snakker om kan vi gjøre noe med. Det vi ikke snakker om kan gjøre noe med oss" sa en venn av meg etter hendelsen. Og du har så rett så rett. Som medmennekser skal vi lytte og snakke og spille filmen dere har i hodet til den er en litt mindre skummel film. Den skal bli en virkelig hendelse vi deler sammen med dere, som ikke lenger er en farlig hendelse på innsiden, men noe vi sammen kan håndtere.
Som samfunn skal vi selvsagt ikke fylles av hat, sinne og hevn. Vi skal fortsatt verne om demokrati, åpenhet og jobbe for et rettferdig samfunn. Kanskje er ikke tiden inne for harde debatter om femmedfrykt og utestengning. Men den tid kommer og den diskusjonen har vi alle et ansvar for å delta i. Vi skal gjennom ord og handling vise at tankene terroren bygget på ikke er ønsket!