Noe er alvorlig galt i kommunehelsetjenesten

Rettssikkerheten til pasienter er en vits så lenge kommunehelsetjenesten kan gjøre akkurat som de vil.

I en kommune på Sørlandet er en pasient i hjemmesykepleien i ferd med å gå til grunne. Ikke fordi pasienten ikke kan reddes, men fordi omorganisering synes viktigere enn pasientsikkerhet.

Så mye makt har helse- og omsorgssjef og kommuneoverlege at de kan overse tunge faglige råd og advarsler fra fastlege og spesialhelsetjeneste. Å lytte til pasient er uaktuelt.

Det fortvilende er at klageinstansen, fylkeslegen, heller ikke kan gripe inn fordi forsvarlighetskravet i helsepersonelloven tolkes så strengt at det rommer verken «verdig behandling» eller «god behandling».

«Kommunen er et eget rettssubjekt og kan organisere sine tjenester som den vil så lenge tjenesten ansees som forsvarlig», sier Fylkesmannen og toer sine hender. Fylkesmannen har ikke tid til å konferere med pasient og pårørende, men har tid til dialog med kommunen om innholdet i pasientens klage.

Noe er alvorlig galt i kommunehelsetjenesten. Byråkratene får mye makt og pasientrettighetene er ikke verd papiret de er skrevet på. I tillegg er det virkelig bekymringsfullt når folkevalgte verken tør eller vil ta opp enkeltsaker der pasienter blir skadet av de tjenester kommunen påtvinger sårbare mennesker.

Hvordan kan vi akseptere et system der en god tjeneste blir erstattet med noe som er dårligere for brukeren bare byråkratene kan definere tjenesten som «forsvarlig». Hvorfor skal vi akseptere at sunn fornuft hos folkevalgte stoppes av en tilsynelatende konform enighet om at «vi behandler ikke enkeltsaker».

Det er jo nettopp det politikere skal, behandle enkeltsaker. Det gjøres i andre sektorer, i byggesaker f.eks. Der nøyer politikerne seg ikke med å drøfte prinsipper og retningslinjer, der er det vanlig praksis at politikerne tar stilling til størrelse på hytter, terrasser og vinduer. Men i helsesektoren gjemmer politikerne seg bak byråkratene.

Når du går til fastlegen med noe som plager deg, vil legen etter beste skjønn gi deg den beste behandling som er tilgjengelig. Kommer fastlegen til kort, blir du henvist til spesialist eller sykehus for å få den beste behandling helsevesenet har tilgjengelig. Altså, primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og sykehuset streber etter den beste behandling for å gjøre deg frisk. Nåde den fastlegen som iverksetter tiltak overfor en pasient som medfører at pasienten utsettes for skade, blir påført lidelser eller dør. Har du vært hos spesialist, kan du være ganske trygg på at fastlegen følger de rådene som gis.

På ett eller annet tidspunkt havner de fleste av oss i kommunehelsetjenestens favngrep. I mange tilfeller går det bra, slik det skal. Men på toppen av den kommunale helsetjenesten sitter en kommuneoverlege og en helse- og omsorgssjef som ikke alltid har pasientens beste for øye. De må forholde seg først og fremst til trange kommunale budsjetter, det omorganiseres stadig for å spare enda mer penger.

Penger, ikke pasienter, blir den kommunale helsetjenestens overordnede innhold.

I «samhandlingsreformen» er det stilt to krav til kommunehelsetjenesten: de tjenester som ytes skal være hensynsfulle og forsvarlige. Ikke den beste tjeneste, ikke god, men forsvarlig. Hvem definerer «forsvarlig» i denne sammenheng? Du kan motta en god tjeneste som du er fornøyd med, men kommunen kan endre denne tjenesten slik at den blir dårligere for deg, bare byråkratene kan henge merkelappen «forsvarlig» på tjenesten. Du kan klage til fylkesmannen, men der sitter det nye byråkrater som vurderer om den dårligere tjenesten er forsvarlig. Det er få tilfeller der brukere vinner fram i klagesaker som gjelder kommunehelsetjenesten. «Vi kan ikke gripe inn i kommunens frie skjønn så lenge tjenestene som ytes er forsvarlige. Kommunen kan organisere sine tjenester som den vil», forklarer et fylkesmannsembete om hvorfor det ikke gripes inn overfor en kommune som er i ferd med å ødelegge en pasient.

Jeg undres over hvorfor juristene i Fylkesmannens helseavdeling er så forsiktige med å gripe inn overfor en kommune. I avdelingen som behandler byggesaker er det helt vanlig å gripe inn overfor kommunens skjønn. I alle kommuner på Agder sitter det politikere som fortviler over at Fylkesmannen setter til side kommunens skjønn. Men juristene hos fylkeslegen er strengt restriktive med å blande seg inn i kommunens avgjørelser. Tilsynelatende er byggesaker mye viktigere enn saker der mennesker står i fare for å bli plaget, skadet eller dø på grunn av en kommunes overgrep.

Kommuneoverlegen er en mektig institusjon. Vedkommende har et bredt arbeidsfelt som spenner fra tilsyn med fastlegenes arbeid til matsikkerhet og folkehelse. Kommuneoverlegen er en byråkrat som er spesialist på det å være kommuneoverlege, men bør være ydmyk på at vedkommende ikke nødvendigvis er spesialist innen andre områder i medisinfaget. For å ha en vellykket helsetjeneste fordrer det at toppene i helse- og omsorgsetaten lytter til og samarbeider tett med sykehus og spesialisthelsetjeneste. Det burde være selvsagt, men er slett ikke alltid tilfelle. En kommuneoverlege har et overordnet ansvar for kommunens helsetilbud til innbyggerne og siden kommunene er egne rettssubjekter kan de organisere sin virksomhet som de selv ønsker. Selv ikke Fylkesmannen kan (eller vil) blande seg inn i hvordan en kommune organiserer sitt helsevesen.

Tiden er overmoden for å gjøre endringer i kommunehelsetjenesten. Pasientenes rettigheter må styrkes. Pasienten må ha en klart definert rett til selv å påvirke og godkjenne så vel innhold som utøvelse av de tjenester vedkommende har fått tildelt. I dag er det kun honnørord om brukermedvirkning, tas med på råd, informeres, drøftes og lyttes til. Helseministeren kaller det «pasientenes helsevesen». Mulig det, men det gjelder ikke kommunehelsetjenesten der byråkratene skalter og valter med pasientene, politikerne toer sine hender og Fylkesmannen ikke tør gripe inn i kommunens frie skjønn. Det haster!