Niqab; en personlig krenkelse eller et overdrevet problem?

I et forsøk på å bidra konstruktivt i debatten om Niqab har Hege Storhaug som de fleste utenforstående klart å få frem et syn på en valgfrihet som kun gjelder når man er enig med hverandre. Hun avslutter innlegget sitt med at "det handler nå om å stå opp for prinsipper, ikke absurde påstander og føleri", når hun selv går hele veien om å synse og mene noe om plagget og ilegge det egenskaper som en Niqab-bærer aldri ville ha følt seg fortrolig med, når hun beskylder motparten for å være "frekk og egoistisk", som om Niqab er en personlig krenkelse.

Selv er jeg også en utenforstående som til tross for å være muslim ikke anser Niqab som et obligatorisk påbud. Men det å mene at man er frekk og egoistisk når man ikler seg i Niqab, ettersom man passivt støtter undertrykkelse av kvinner i land som Afghanistan, er å gå litt for langt. Da kunne man gjerne bedt lettkledde kvinner om å vise litt solidaritet overfor kvinner som tvangsprostitueres og ikles utfordrende "uniformer". Men ingen vil gå så langt, for frihetens paradoks tillater oss ikke å sette et spørsmålstegn ved kvinner som ut fra sin "frie" vilje velger å kle seg ut fra egne ønsker og prinsipper. Du spør oss hva disse prinsippene innebærer? De omhandler å ikke føle et mindreverdighetskompleks når samfunnet mislykkes i å være enige med deg, fordi det er absolutt greit å ha forskjellige meninger og overbevisninger. Studentparlamentet for UiO viste 6. oktober i forrige uke på Blindern at det ikke er mangel på støtte til jenters valg av selvbestemmelse. Det kan hende at det kun er politikere og enkelte islamkritikere som føler et sterkt behov for å forby noe de ikke forstår seg på.

 

Storhaugs beskrivelse av islams påbud om kyskhet virker svært seksualiserende og ikke minst ugjenkjennelig. Hensikten med tildekking i islam baserer seg ikke på å skjule, men å bevare skjønnhet, et prinsipp som for min del ikke ser i ut til å stride mot demokratiet. Man kunne spørre Storhaug hvilke prinsipper hun ilegger Tinder-generasjonens swipe-forhold til det motsatte kjønn. Et utfordrende profilbilde samsvarer med menneskets rett til selvbestemmelse mens tildekking kan virke - huff og nei - veldig opphissende. Uttrykket "forbudt å se på, kun tillatt å fantasere om" kan like gjerne snus opp på og rettes mot Instagram-idealet der intet overlates til fantasien og man hyller ekshibisjonisme i frihetens navn. Er det slik at man lukker øyene for det som foregår i sin egen bakhage og beskylder alt som ikke stemmer med vårt verdenssyn? Det samme kan sies om muslimer som nekter å anerkjenne valgfriheten i sine egne miljøer. Vil vi gå like langt med å kriminalisere en gruppes valg og dermed lukke igjen dører for deres fremtidige inkludering? Storhaug mener at det er deres valg og at de dermed må tåle konsekvensene av det, men holder det ikke med at deres "ansiktsløshet" reduserer deres "læringskvalitet"? Må man virkelig gå inn for et forbud og dermed sette en stopper for deres utdanning? Det er deres konsekvente valg og burde ikke være et hinder for utdanningsfriheten. Et forbud vil kanskje redusere antall Niqab-bærende kvinner i utdanningsmiljøet, men rett og slett fordi de velger å bli hjemme og ikke fordi de har blitt "befridd". 

 

"Vi påtvinges ekstrem ideologi," skriver Storhaug som om Oslo florerte av Niqab-brukende kvinner som sto i hvert hjørne. Selv om jeg tilhører et muslimsk miljø kan det gå flere dager før jeg ser en Niqab-kledd kvinne. En slik paranoia får meg til å mistenke at media kanskje er med på å blusse opp et problem som tilsynelatende ikke er så stort. Jeg har ikke sett en eneste etnisk norsk kvinne som har blitt påtvunget et sjal eller Niqab over seg. I vår egen moské på Furuset må vi nesten forsikre våre kvinnelige gjester at det ikke er nødvendig for dem å dekke seg til når de bretter ut skjerfene de har med seg og klønete legger dem over sine hoder. Ja, da rødmer de svakt og blir overrasket over at media-bildet kanskje ikke stemmer.


Og til slutt kan man ikke ignorere at hun tar opp eksempler som Aisha Shezadi Kausar for å svartmale en hel gruppe av muslimske kvinner. Mennesker bruker gjerne ulike argumenter for sine valg. Noen bruker religion for å skape forskjeller, mens andre bruker den for å styrke medmenneskelighetens ånd. Noen bruker sitt politiske ståsted for å ivareta menneskerettigheter, mens enkelte andre - deriblant Trump - bruker det som en plattform for sitt rasistiske syn. Man vil likevel ikke av den grunn kalle alle politikere for rasister. Når en skjeggete mann med bønnelue ved navn Mohyeldeen Mohammad kommer frem med nasjonsfiendtlige kommentarer kan man ikke anta at enhver muslimsk mann er enig med han. I en annen moske kan en imam stå og tale om at "Kjærlighet til landet er en del av troen", og likevel blir det ingen overskrifter ut av det.