NHO kjører nå frem EØS-avtalen som livsviktig for norsk næringsliv. Da er det grunn til å undres; dersom avtalen er så viktig – hvorfor bidrar da NHO gjennom sin politikk til aktivt å svekke oppslutningen i fagbevegelsen om avtalen?
Ett svar kan være at NHO er befolket med ideologiske dogmatikere – de gir egentlig f... i den norske modellen – det er blå politikk som teller. Men det kan også – i tillegg – være et ledd i en strategi for å få gjenvalgt den blåblå regjeringen. De vet at risikoen for at angrepene på EØS-avtalen skal lykkes er minimale. Meningsmålinger viser at ca. 60 % er for EØS-avtalen, 20 % er negative – og 20 % vet ikke. Det er altså et solid flertall for avtalen. Kan man få velgere til å tvile på Aps holdning til EØS-avtalen, så kan det derfor være stemmer å hente.
Men det er mer enn to år til stortingsvalget, hvorfor kjører da NHO og Høyre EØS-avtalen nå. Forklaringen er enkel, EØS-avtalen vil bli diskutert på en rekke landsmøter i LO-familien. Høyre og NHO vil skremme med at når store fagforbund sammen med SV og Sp argumenterer for utmelding, så kan resultatet bli en norsk Brexit. NHO og Høyre vil bygge en sak og en problemstilling fram mot stortingsvalget i 2021. Og dersom dette blir «krig» i arbeiderbevegelsen, blir det en enkel sak for høyresiden å så tvil og usikkerhet. Erna Solberg kan fremstå som det trygge alternativet for norske arbeidsplasser.
En valgkamp er kamp om saker – og ikke minst – om dagsorden, hvilke saker som skal komme i fokus. Derfor er det helt nødvendig at en rødgrønn regjering har et felles regjeringsprogram, slik at man ikke slåss innbyrdes, men kan bruke alle krefter mot den «blå kamelen med fire pukler».