Der England tviholdt på Hodgson lenge etter han hadde feilet, er NFF i ferd med å overgå det engelske forbundet. Høgmo satt på overtid etter Ungarn-fadesen i 2015. At han sitter fortsatt tjener ingen til ære. NFF skylder fansen en landslagstrener det er mulig å ta på alvor.
En landslagssjef som ikke svarer på spørsmål og som unnskylder seg med skader og pjatt om langsiktighet har allerede tapt. Spørsmålet er bare hvor lang tid forbundet og Terje Svendsen akter å bruke på prosessen.
Foreløpig har man evaluert Høgmo gjentatte ganger. Siste nytt er nok en evaluering, som attpåtil skal evalueres før den kommer i gang. Det er faktisk ingen spøk: NFF-president Terje Svendsen har bedt NFFs trenerkomité om å evaluere hvordan en evaluering av Høgmo skal foregå.
Komisk nok? Nei da, trenerkomiteen består attpåtil av Høgmos venner. En viss Otto Ulseth, tidligere assistenttrener for Høgmo. Som selvsagt mener at det ikke har noenting å si. Men kan røpe noen spennende tanker om trenersituasjonen: «Det er krevende for en trener når resultatene uteblir», eller «At treneren kommer i fokus er ikke urimelig når man vet at treneren har størst innflytelse over resultatet.» Da vet vi at prosessen er i de beste hender.
Men det komedien stopper ikke der, langt ifra. Vi snakker da om NFF her. Trine-Lise Andersen er også medlem av komiteen, hun skrev i 2013 en masteroppgave om Høgmos lederskap (interessant nok). Også hun har noen meget kloke betraktninger om prosessen: Hun mener det er «viktig å tenke over hva som skal evalueres.» Eller mest avslørende: «Media og den norske mann og kvinne vet ikke alltid hva det skal bedømmes ut fra.»
Det er grunn til å tro at styret og administrasjonen i NFF også har normalt oppegående mennesker iblant seg. Så hvorfor i all verden gjør de seg selv (og alle oss som bryr oss) til latter gang på gang? Vel, det kan man virkelig lure på, men det finnes noen få relativt logiske forklaringer.
Dels handler det om å holde kostnaden ved sluttpakka så lav som mulig. Det forutsetter en viss rasjonalitet, og at Høgmo faktisk slutter. Men dels handler det om tette bånd mellom Høgmo og NFF, noe som antagelig ikke bør undervurderes. Prestisje for de som ansatte spiller nok også inn.
Men aller mest handler det om en NFF-ledelse som selv mangler lederegenskaper. Mangel på gjennomføringsevne, tydelighet og en klar plan. Enkeltpersoner i NFF-hierarkiet skulle gjerne sparket Høgmo for lenge siden. De skulle gjerne også ha avsluttet samarbeidet med Drillo på en helt annen måte.
Men en splittet og utydelig ledelse, kombinert med en svak president og en vingeklippet toppfotballsjef gir seg slike utslag som vi ser idag. Der forbundets gjentatte evalueringer er blitt en stående spøk i fotball-Norge.
Men Høgmo har tross alt også hatt noen faste forsvarere i pressen. Dagbladets Esten O. Sæther skrev senest i oktober at Høgmo har like bra resultater som Drillo og Semb (!). Og at man måtte «stoppe hetsen» av ham. Noen dager senere fulgte han opp med at tapet for Aserbajdsjan ikke var noen god grunn til å kaste sjefen.
Heldigvis er det ikke mange som lenger deler en slik analyse. De fleste av oss gjennomskuet landslagssjefens retorikk og mangel på plan lenge før kampene mot Ungarn.
For nettopp slike ytringer har bidratt til å tvære ut det som er i ferd med å bli en av de mest parodiske landslagsperiodene i moderne tid. Mangelen på tydelig kritikk har vært påfallende. Det er neppe noen som ønsker seg en britisk presse, men det må finnes tydelig kritikk når ledelsen ikke leverer, eller serverer parodiske bortforklaringer.
Høgmo burde blitt gitt en verdig avskjed etter fadesen mot Ungarn høsten 2015. Det ville vært fair mot fansen og mot treneren. Ikke bare rent fotballfaglig, men også fordi premissene i ansettelsen var kvalifisering til EM.
Sett i lys av den uverdige sparkingen av Drillo fremstår Høgmos vernede stilling som ren komedie. Særlig fordi Høgmo selv aldri gjorde noen tegn til å stoppe Hallen og Siems oppsiktsvekkende behandling av den forrige landslagssjefen. Høgmo var mest opptatt av å overta. Det er forståelig, men gjør også fallhøyden større.
Høgmo har hatt gleden av to av de enkelte kvalikgruppene noen av oss kan huske. Den ene endte med tap mot Ungarn over to kvalik-kamper. Den andre er håpløst fortapt nesten før vi har kommet igang.
Inngangen til årets kvalifisering var dårligst tenkelig. Hjemmetap for Hviterussland, der alle fikk sjansen til å gjenoppfriske Høgmos mer og mer bisarre retorikk. Dernest ble vi slaktet hjemme mot Tyskland.
Nei, det er ingen skam å tape mot verdensmesteren. Men bortestatistikken til Tyskland de siste årene er ingenting å frykte, og vi skal ikke til de grader bli rundspilt. Det kunne lett blitt historisk stygge sifre.
Etter nok en runde med fjollete bortforklaringer gikk turen til Baku, mot Å-nasjonen Aserbajdsjan. Tap igjen. Men forbundet var bundet til den samme masten. Forskjellen var at denne gangen forsnakket fotballpresident Terje Svendsen seg: det skulle evalueres etter San Marino-kampen.
Som endte med en særlig pinlig form for tre-poenger. San Marino scora sitt første bortemål på 15 år, og kampen sto uavgjort etter 77 minutter. Det vekket internasjonal oppsikt.
Noen dager senere sendte NFF ut en pressemelding som bekreftet at det skulle gjøres en evaluering. Etter noen få dager kom konklusjonen som de fleste regnet med: Høgmo skulle fortsette inn mot kampen mot Tsjekkia.
Et historisk dårlig Tsjekkia sto med 6 offisielle kamper uten seier og 2-8 i målforskjell. Det hjalp lite, da Norge selvsagt tapte og ble nær utklasset igjen. Høgmo pekte selvsagt på at Norge hadde en god del ball, mens de fleste andre av oss la merke til at Norge knapt hadde én kvalifisert målsjanse. Tsjekkia hadde skremmende mange.
Veien videre? Vel, det første må være å slutte med den pinlige retorikken og skinnevalueringene. Spark Høgmo, betal det det koster og ansett en ny kompetent norsk trener. Slik det er nå fremstår NFF som en lavmåls kommunikasjonsbyrå med en ubesluttsom arbeidsgiver.
Landslaget vil oppleve nye tider. Før eller senere har vi en ny trener som hjelper oss glemme perioden vi er inne i. Det er verre for forbundet og ledelsens renommé. Kombinasjonen av Drillo-sparkingen, en økende grådighetskultur og mangel på handlekraft gir et inntrykk av svak karakter. Det glemmes neppe med det første, verken av folket eller pressen.
NFFs utvikling i retning av FIFA-lignende tilstander er en skam, som norske sportsjournalister dessverre ennå ikke tar på helt alvor. Behandlingen av landslaget kan sees som en konsekvens av dette; interne mangler og svakhet vil ofte gi utslag i bedriftens utøvelse av sitt virke.
Men det er en annen historie. Nå handler det om det lille vi kan få gjort noe med: gi oss landslagssjef vi kan ta på alvor.