Nestekjærlighet som forbrytelse

Midt i en sykelig kjøpe-bonanza der vi i Norge bruker 10.000 kroner per hode, kommer forslaget om at medlidenhet med en tigger på et gatehjørne skal straffes.

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg.»

Jeg tenkte det kunne passe med noen bibelord i denne søte førjulstid. De er hentet fra Matteus 25,35 – det er Jesus som taler til de rettferdige i en scene fra Dommens dag.

«Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?» spør de forundrede tilhørerne. «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Vi skal være glade replikken ikke falt i Sørlandets hovedstad. Da kan det nemlig raskt bli kriminell virksomhet Menneskesønnen oppfordrer til.

«Folk som gir til tiggere skal bøtelegges med 4.500 kroner», forteller TV2. Og henviser til et forslag fra nestlederen i Kristiansand Fremskrittsparti. Nå er det jo så mye rart som skjer i Fremskrittspartiet for tida, så et tulleutspill fra det mørke fastland er kanskje mest som ei julepølse i slaktetida å regne.

Men i all sin uhyrlighet er forslaget talende for en holdning som går langt ut over partiets egne rekker. I et land hvis største «problem» er at vi har gått tom for smør noen dager, framstilles det som en trussel mot vårt velbefinnende at vi må tåle synet av fattigdom på gatehjørnene. Mens vi er i innspurten av en juleshopping som totalt vil løpe opp i svimlende femti milliarder kroner – ti tusen per snute.

Midt oppe i denne sykelige kjøpebonanzaen er det altså at noen finner det så provoserende om det ryker et kronestykke eller to i et pappkrus ved en narkomans føtter, at de vil straffe givergleden. I det fremskrittspartiske straffehierarki vil medlidenhet bli en forbrytelse på linje med en grov fartsovertredelse eller alminnelig gatekriminalitet. Dét vil være et vakkert julebudskap: I vårt land slipper man billigere fra å stjele en tusenlapp enn fra å gi en femmer.

I dumhet (men ikke i kynisme) overgås forslaget bare av Fremskrittspartiets forrige forslag: Å bøtelegge tiggerne selv. Man må formode at grunnen til at denne linjen ble forlatt, var at man selv der i gården ser hvor pussig logikken er: Du har så lite penger at du må tigge – da tar vi flere penger fra deg.

Nå har man altså valgt modellen fra prostitusjonsbekjempelsen: Man straffer overgriperen, ikke offeret. Sammenlikningen mellom horekunder og den som gir til de fattige er nærmest til å få klump i halsen av. Modellen med å dele ut bøter til den som gir, ikke den som får, skal være hentet fra Litauen. Nok en gang har partiet altså hentet inspirasjon i de baltiske stater.

Likevel er Frp – med sitt evindelige skrik om offentlige reguleringer og overstyring av den frie vilje – ikke alene om å betrakte tiggeriet og fattigdommen som et problem for oss rike, ikke for de fattige. Vi har vært gjennom en høst med nok en omgang av rituell sutring over de rumenske tilreisende, nok en serie politikere har stått fram og forkynt tidas nytale: Kynisme er et gode, følelseskulde er en hedersbetegnelse, og de som har det verst fortjener den røffeste behandlingen.

Nok en juleklassiker springer en i øynene – fattigdommens dikter Charles Dickens i sin beskrivelse av pengebingen Norges åndelige forbilde – Scrooge (Onkel Skrue) fra «A Christmas Carol»:

«I denne tid, med julefeiringen for døren, Hr. Skrue,» sa mannen og fant fram en penn, «er det enda mer ønskelig enn ellers å gi et lite bidrag til de fattige og trengende, som lider meget vondt på denne årstiden. Tusenvis savner de mest grunnleggende livsnødvendigheter, hundretusener har hverken ly eller varme, Sir.»

«Har man ikke fengsler?» spurte Skrue.

Det er som å høre Frp diskutere tiggerplagen.