Etter to timers venting på Lisbon airport terminal to, får vi endelig klarsignal fra gaten om å gå til flyet, bokstavelig talt. Som barn på skoletur går vi pent to og to bortover, merket asfalt til metall fuglen som skal bringe oss hjem til rene sokker og brunost.
Ved inngangen nikker vi pent og hilser på flyvertinnene og tar en kjapp titt på pilotene, joda, de ser kapable ut. Vertinnene gjør sine rutinebevegelser og jobb- smiler til oss, smugtitter på klokka og signaliserer at folk må få opp farten. Smell av bagasjelokk og klikking av setebelter fyller kabinen. Så sitter vi der, spent fast i stolen, med høye skuldre og sug i magen. Snart, om tre og en halv time, er vi hjemme. Trodde vi.
Piloten: Grunnet forsinkelser over spansk luftrom er vi dessverre forsinket og venter på klarsignal for å kunne lette. Ventetiden er estimert til en og en halv time. Vi vet det er varmt bak hos dere, men vi kan dessverre ikke gi dere luft så lenge motorene er slått av, vi har ikke strømaggregat og får ikke lov til å la flyet gå på tomgang. Blikkene til flyvertinnene blir hektiske og smilet lagt i lim. De jobber på spreng der inne, sier de og nikker mot cockpit, vi kommer nok av gårde snart. Vi får lov til å sette opp dørene litt. Klikk, opp, ingen forskjell.
Snart blir til minutter, halvtime, time og minutter igjen. Vi sitter som makrell i tomat og hiver etter luft gjennom små gaffelhull i lokket. Noen stønner nær besvimelse, andre beordrer vann i det minste. Og vann kommer, (gratis), kvarte plastglass til hver, tusen takk, det hjalp til å væte nakken.
Piloten: Vi har nå sendt bud på en fra flymyndighetene som skal gi oss tillatelse til å starte motorene. Jippi, leke flytur på bakken, det hjelper sikkert. Jeg forsvinner inn i hodet som for lengst er tåkelagt og beredt på evig ørkenvandring, er det slik det skal ende altså, sakte kvelning i et Norwegian fly? Jeg leter etter spyposen for å bruke den som vifte, den finnes ingen. Flyvertinnene småløper fram og tilbake og har glemt hva de lærte på kurs, å beholde roen. Folks blikk er som kokende suppe, snart flyter resten av kroppen ut i setet.
Da skjer det. Flyet beveger seg med et rykk og gjør seg klar til himmelferd. Jeg ser vannhullet i ørkenen og stuper uti. Suppe eller makrell i tomat, samme kan det være, nå er det take off. Etter åndenødens slutt ønsker vi å spise og drikke. Menyene deles ut og trallen kommer. Dessverre, vi har bare Sandwich, Wrap og Tapas Selection, det andre ble utsolgt på turen nedover. Beklager, vi er også snart tomme for vann, kan få et glass hver.
Har ikke Norwegian, eller andre flyselskap for den saks skyld, en beredskapsplan i slike prekære situasjoner? Hva om temperaturen ute hadde vært over 30 grader, som jo er vanlig der nede? Slike panikkscener vil jeg nødig se for meg. Julegavetips til Bjørn Kjos og Norwegian: Aggregat og vannverk. Neste sommer blir det tur rundt Sognsvann.