Trond Giske. FOTO: ARNE OVE BERGO

Neseklype og journalistikk

Uavhengig av de siste Trond Giske-rundene i media, er det på sin plass å forsvare såkalt skandalejournalistikk.

Tirsdag tok vi på lederplass i Dagsavisen et oppgjør med Klassekampen på vegne av metoo-kampanjen og det kvinner har tjent på den: «Med Trond Giske-saken som bakteppe, skriver avisen at «allerede for et år siden kommenterte Klassekampen at det var skandalejournalistikken som fikk en ny vår med metoo, ikke kvinnene». Påstanden var uhyrlig for et år siden, og det er direkte pinlig at Klassekampen finner det riktig å gjenta den nå. Det er et slag i ansiktet på de mange som har hatt mot til å si fra om alvorlige forhold på sine arbeidsplasser, i organisasjonslivet og i politikken.»

Det vi ikke hadde plass til å forklare i samme slengen, var hvor viktig skandalejournalistikk, eller dyneløftjournalistikk, faktisk kan være. Metoo har ført mer av denne typen journalistikk inn i allmenne, norske medier, og det er ikke bare et onde eller ren underholdning, slik mange synes å tro. Vi skal være varsomme, ta hensyn til barn og følge pressens strenge etiske regler, men vi skal også huske at det er mange gode grunner til at politikere som skal være verdige vår alles tillit, også bør kunne tåle et søkelys på eget privatliv.

Det bør være selvsagt at enhver godt voksen mann med makt bør forstå at han har et ekstra ansvar i møte med langt yngre kvinner ute på byen, men kanskje hjelper det om han også vet at han løper en personlig risiko. Da #metoo var ferskt, skrev jeg om hvordan utenlandsk dyneløftjournalistikk har avslørt dobbeltroller, maktmisbruk, lovbrudd eller muligheter for korrupsjon. Akkurat som Klassekampen siterte seg selv, synes jeg noe av det kan gjentas før man tar på seg neseklypen i møtet med såkalt sladder- eller skandalejournalistikk.

Husk at politiske abortmotstandere er blitt avslørt etter at de har presset elskerinner til abort. At motstandere av å gi rettigheter til homofile, er blitt avslørt for å ha forgrepet seg på unge gutter. Og at en lang rekke politikere er avslørt etter å ha gått til prostituerte, satt seg i situasjoner der kriminelle nettverk kan presse dem, eller hatt skjulte, seksuelle forhold til medarbeidere og maktpersoner som de deretter har gitt fordeler. Skandalejournalistikk? Ja, helt klart, men også informasjon som offentligheten fortjener å vite om personenes rolleforståelse og karakter.

Til syvende og sist er våre nærmeste viktigst for de aller fleste mennesker. Hvordan vi takler familielivet, hvilke utesteder og miljøer vi oppsøker og hvilket etisk kompass vi styrer etter privat, kan også si noe om hvordan vi opptrer når vi havner i etiske dilemmaer på jobben. Det er spesielt viktig for politikere. God fredag!