No har eg vore generalsekretær i WWF Verdens naturfond i eit år. Eg treff politikarar og næringslivsfolk nesten dagleg i jobben min, anten for å diskutere ulike miljøspørsmål eller for å påverke dei i saker. Min påstand, som du også kan lese om i Dagens Næringsliv i dag, er at dei sentrale leiarane i dei største norske selskapa er langt meir orientert om og engasjert i bærekraft, klima og miljø enn dei meste sentrale politikarane våre.
Eldar Sætre er Equinor-sjef. Selskapet hans er bygd opp på og lever av olje og gass, som er ei viktig årsak til klimaproblemet. Like fullt framstår han langt betre orientert om klimaspørsmål enn våre siste olje- og energiministrar. Og der statsrådane har kappast om å teikne rosenraude bilete av oljeframtida, har Equinor no ein strategi for å vekse på havvind. Ikkje godt nok, men langt betre enn talepunkta frå Olje- og energidepartementet.
MOWI (tidlegare Marine Harvest) er verdas største oppdrettar av laks. Toppsjef Alf-Helge Aarskog er godt orientert om bærekraftutfordringane i eigen bransje. Selskapet har teke i bruk den internasjonale miljøstandarden ASC, og har sagt at ein ikkje bør vakse i næringa før miljøproblema er betre handtert. I motsetning til fiskeriministrane, som nesten utan unnatak har slost for stor vekst og låge krav, og som knapt viser synleg miljøengasjement.
Hydro, Yara og Statkraft er tre kjerneselskap i norsk industrihistorie, som i dag er globale aktørar som etterlet seg store miljøspor. Toppsjefane er bevisste på det, har teke det inn som del av selskapa sin strategi og risikohandtering og opptrer på ei rekke nasjonale og globale arenaar der bærekraft er tema. Etter å ha lytta til eller diskutert med dei alle, opplever eg eit sterkare engasjement hos dei enn dei fleste norske næringspolitikarar.
Ruter, Avinor og Hurtigruten er tre veldig ulike transportselskap som alle tek på seg leiarskap innan elektrifisering.. Det er drive fram frå toppen: Ruter har teke bærekraft-måla inn i kjernen av sin visjon, Avinor-sjef Dag Falk-Petersen har personleg engasjert seg i å gjere den norske flyparken elektrisk og Hurtigruten driv bærekraftarbeidet framover i høgt tempo i ein bransje som blir sett på som ein miljøversting. Ingen samferdsleminister eg kan kome på har hatt miljø like høgt på sin dagsorden.
Dette er døme. Samanliknar du toppleiarane i dei 10 eller 15 største norske selskapa, med dei 10-15 politikarane med dei mest sentrale verva, ser du same biletet. Fleirtalet av toppsjefane er kunnskapsrike og engasjerte på klima- og miljøfeltet, med enkelte er det ikkje. Av politikarane er enkelte kunnskapsrike og engasjerte, mens fleirtalet er på det eg kallar talepunktnivå – dei kan ramse opp leksa, men ikkje meir enn det.
Kvifor er det slik?
Eg trur den sentrale grunnen er enkel, nesten banal: Du kan framleis vere ein uhyre suksessrik politikar utan å bry deg med miljø. I nokre parti er det fullt ut akseptabelt, eller til og med bra, å ikkje tenke for miljøorientert. I dei fleste departement og stortingskomitear er miljø uinteressant eller perifert. Miljø og berekraft er – i politikken – framleis ein eigen sektor som er lite vektlagt og har låg status.
Men leier du eit stort selskap, er klima og miljø noko du knapt slepp unna. Det er fordi dei fleste store, seriøse selskapa tenker meir langsiktig enn dei fleste politikarar.
Bedrifter som vil overleve tenker på korleis dei skal tene pengane sine om 10-20-30 år også, og forsøker å handtere langsiktig risiko. Ikkje perfekt. Verda er kapitalistisk, eit selskap må sikre lønsemd neste kvartal og forsvare ei investering i eit reinseanlegg også på kort sikt. Men det er i mange selskap og bedrifter si interesse å reparere skade for å sikre framtidig profitt og bruk av råvarer. Og nett som bedrifter kan få profitt av å lage plast, produsere fossil energi eller hogge ned regnskog så kan dei tene pengar på å lage alternativ til plast, fossil energi og tropisk tømmer. Profittmotivet kan truge, og det kan brukast.
La meg ile til med to nyanseringar.
Det er ikkje slik at norske selskap stort sett gjer val som er bra for miljøet, medan politikarane fattar vedtak som er dårlege. Nokre selskap er bra på papiret, men dårlege i praksis. Det finst mange opplyste, engasjerte og nytenkande miljøpolitikarar på Stortinget og i regjering. Men dei er som oftast ikkje dei mest sentrale i sine parti, og leiar ikkje dei mektigaste departementa.
Og: Korkje næringsliv eller politikarar er like langt framme når det gjeld natur, som dei er når det gjeld klima. Redusert naturmangfald og tapte naturverdiar er ein risikofaktor på linje med klimarisiko. Vi menneske er heilt avhengig av naturen til mat, klede, medisinar og rekreasjon. Insekt som blir borte, plast i havet og store endringar i økosystem er trugsmål mot menneske og økonomiar, meir naturvennlege former for produksjon og forbruk byr på store moglegheiter. Her må kunnskapen opp, og betre løysingar på bordet, både i politikken og næringslivet.
Så kjære tidlegare kolleger i politikken: Skjerpings!