Den materialistiske rastløsheten preger de fleste av oss i rike Norge. Løp og kjøp, tre for to! Slagordene fra reklameindustrien dundrer mot oss når vi vandrer i byens gater eller sitter i TV-stolen. I disse hektiske førjulsdager er det som alle drømmer om en trivelig julefeiring, er knyttet til gaveberget under og ved juletreet. Vi gamle veteraner vet at nærhet og varme teller mer enn digre pakker og statussymboler.
Det tenker jeg på når jeg sitter og leser et intervju jeg hadde med arbeiderveteranen fra Drammen, Hans Johansen i 1974. Mange eldre drammensere husker Hans. Den stillferdige avholdsmannen, lokomotivpusseren, ingeniøren, forfatteren, politikeren og stortingsrepresentanten som vandret i byens gater i nesten 100 år.
Bare seks år gammel jobbet han sammen med sin mor på sagbrukene langs Drammenselva, og i en serie lokalhistoriske bøker har han skildret hverdagen for arbeidere og fattigfolk. Trolig ikke mye lest i dag, men på Drammensbiblioteket er bøkene tilgjengelige. De byr på fascinerende og spennende reiser inn i en tid da kampen for å overleve hadde hovedrollen i mange menneskers liv.
Hans var en trofast gjest og stoffleverandør til Fremtiden nesten helt fram til han døde 1987, 97 år gammel. Han skrev alltid sine manuskripter med blyant på A4-ark. Skriften var meget sirlig, nesten barnslig, men lesbarheten var helt topp. Ro og stillferdig varme preget denne arbeidets adelsmann. Han kom med lette skritt trappen opp til redaksjonen, banket på døra, smilte vennlig og innledet nesten alltid med replikken: «Jeg har en liten artikkel her som jeg tror vil interessere Fremtidens lesere».
Før jul i 1974 fikk jeg anledning til å intervjue Hans der han fortalte om sine mange juleminner fra en fjern tid. I 1909 var han så heldig å bli ansatt som lokomotivpusser ved jernbanen. Det var den gang fast arbeid i staten var gull verdt. Jobben gjorde at han og kjæresten Amagda kunne gifte seg 15. oktober samme år, og de gledet seg til å feire sin første julaften sammen i en egen liten leilighet.
Men slik gikk det ikke. Vi lar Hans selv fortelle: «Amagda og jeg hadde gledet oss til den første julekvelden sammen. På formiddagen fikk jeg beskjed om at pusseren på Kongsberg hadde blitt syk, og jeg måtte dra dit med en gang og overta for ham. Det var ikke noe å gjøre ved det. Vi måtte bare glede oss over at jeg hadde fått fast arbeid. En trøst var det også at når man ble sendt ut slik fikk man 2 kroner døgnet i diett.»
«Jeg belaget meg på en ensom julenatt, men slik gikk det ikke. Mens jeg arbeidet banket det plutselig kraftig på den store porten inn til verkstedet Ingen skulle etter reglementet slippes inn om kvelden, men jeg spurte: «Hva gjelder det?» En kraftig mannstemme svarer: «Vær snill og lukk opp så jeg slipper å gå ute i kulda». Jeg nølte og sa vi ikke hadde lov å slippe inn fremmede. Da ropte han: «Du kan vel ikke la meg ligge ute og fryse selveste julenatta».»
«Da orket jeg ikke si nei og åpnet porten. Utenfor sto en kraftig kar med rallarhatt på hodet. Han hadde vært arbeidsløs lenge og trasket landeveien. Det ble et hyggelig møte. Jeg fant fram den deilige julematen Amagda hadde sendt med meg, og vi fikk begge et herlig måltid på julekvelden. Den fremmede var meget sliten så jeg fant noen gamle aviser som han la seg på og sovnet, mens jeg arbeidet gjennom natten. Dagen etter kunne jeg reise hjem til et hyggelig hjem, mens han tok landeveien fatt igjen, ut i det uvisse.»
Dette skjedde for 104 år siden. Jeg synes jeg ser stillferdige og snille Hans i møkkete overalls jobbe seg gjennom julenatten, mens rallaren ligger på noen gamle aviser og sover. Men er det ikke det hele julen handler om? Varme, nærhet, et åpent sinn og en utstrakt hånd til alle som ikke har arbeide, kjærlighet og et varmt hjem.
Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag.