Kultur

Neppe nytt klimaforlik

Jeg tviler på at det blir noe nytt klimaforlik på Stortinget. Høyre sikter mot regjering og vil være uvillige til å forplikte seg. Jeg håper jeg tar feil.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er som om jeg aner et gjesp fra journalister, når det tales om et nytt klimaforlik på Stortinget. Forhandlingene har vært lite omtalt, for konsensus skaper aldri overskrifter. Jeg tror likevel journalistene vil få den konflikten de ønsker seg. For Høyre vil neppe inngå noe nytt klimaforlik. Det er min analyse.

Høyre bryter

Det var i 2008 alle partiene på Stortinget inngikk et bredt klimaforlik, der de ble enige om at Norges klimagassutslipp skulle kuttes med 30 prosent innen 2020 (i forhold til 1990).

2/3 av kuttene skulle tas innenlands.

FrP var det eneste partiet som ikke var med på forliket, kanskje ikke så rart – all den tid partiet egentlig mener at det ikke finnes noe menneskeskapt drivhuseffekt.

Målet ble av mange regnet som ambisiøst, et relativt begrep, men etter min mening er det i hvert all ikke uambisiøst.

Men siden 2008 er dessverre lite skjedd for å få redusert norske utslipp. Framfor reduksjoner har vi fått økning i utslippene, både fra nye gasskraftverk, ny gassproduksjon og mer biltrafikk.

Dette fikk Høyres Nikolai Astrup til å uttale i Aftenposten så seint som i mai, at "Det ikke er mulig å innfri klimaforliket innen 2020", og utdypet overfor journalisten: "Det er helt urealistisk å nå målet om to tredjedels kutt innen 2020. Det er for kort tid igjen."

Han var nok ganske sikker den gang om at SV ikke ville få gjennomslag for å beholde 2/3-målet i regjeringens klimamelding. Så feil kan man ta.

Må ta ansvar

Til slutt kom klimameldingen, og til tross for at finansdepartementet lenge hadde ment det samme som Astrup, fikk SV det som de ville. Målene fra klimaforliket fra 2008, er nedfelt i regjeringens klimamelding.

Men med tanke på at Høyres miljøpolitiske talsmann (Nikolai Astrup) mener et slikt mål nå er ”umulig å nå”, er det vanskelig å se for eg et nytt forlik.

Skal vi tro meningsmålinger er Høyre nå et langt større parti, enn de var i 2008. Regjeringsmakt i 2013 er langt fra usannsynlig. Da kan et nytt klimaforlik med Ap, SV og Sp fort bli en byrde. Det er en byrde jeg tror Høyre vil si nei takk til.

Det var lett for Høyre å inngå klimaforlik i 2008. Da satt de langt fra regjeringsmakten. Verre er det når de selv kan bli skyteskive uinnfridde miljøkrav.

Ikke et ”lureforlik”

Og her kommer vi til et viktig poeng: Det eksisterer en utbredt misforståelse blant enkelte i miljøbevegelsen om at klimaforliket egentlig er et slags "lureforlik" (Se b.a hva Guri Tajet i FIVH har skrevet i Aftenposten.)

Bakgrunnen for denne påstanden, er at man i klimaforliket har tatt hensyn til at klimagassutslippene faktisk vil øke - før man klarer å redusere dem. La meg forklare:

I 1990 var norske klimagassutslipp på 50 millioner tonn. Et kutt på 30 prosent betyr at utslippene må reduseres til 35 millioner tonn – altså et kutt på 15 millioner tonn CO2. To av tre utslippskutt skal tas på hjemmebane. Det betyr at vi i 2020 kan kjøpe 5 millioner klimatonn i utlandet, og redusere 10 millioner tonn på hjemmebane.

Men da partene på Stortinget inngikk klimaforliket var de forutseende. De forsto at det ikke ville være nok å bare kutte 10 millioner tonn. Man måtte også ta hensyn til at utslippene hele tiden vokste i ulike sektorer samtidig som man gjennomførte kutt - man har ikke total kontroll over samfunnets utvikling.

Ifølge den såkalte ”referansebanen” ville de norske utslippene i 2020 være på hele 59 millioner tonn i 2010, om man ikke satte i verk tiltak

I klimaforliket er det derfor til referansebanen man tar utgangspunkt i, når man skal beregne hvor mye man må kutte. Det holder med andre ord ikke å kutt 15 millioner tonn CO2 for å nå klimaforliket, man må ta hensyn til den generelle utslippsøkningen i samfunnet, og kutt hele 24 millioner tonn CO2, som er differansen mellom mulige utslipp i 2020 og utslippene i 1990. To tredjedeler av 24 millioner tonn = 16 millioner tonn CO2. Fasiten er med andre ord at det må kuttes hele 16 millioner tonn CO2 innen 2020. I klimaforliket er dette omtalt helt konkret. Det tales det om et kutt på mellom 15 og 17 millioner tonn CO2 innenlands. Tiltakene for å få det til er foreslått i en egen rapport fra Klima- og forurensingsdirektoratet (Klimf).

Mye står på spill

Å påstå at dette ikke er ambisiøst, blir på mange måter urimelig. I hvert fall om man i det hele tatt vil forholde seg til politiske realiteter.

Men nå er det fare for at målet ikke lenger vil være forankret i Stortinget. Om Høyre bryter ut av forhandlingene, vil regjeringens ambisiøse klimamål kunne skiftes ute med en ny regjering. Høyre kan skylde på at de rød-grønne har gjort for lite i deres regjeringsperiode, mens de rød-grønne kan peke nese til de borgelige som ikke vil oppretthode målet.

Et slikt blame game, er det bare oljeindustrien som tjener på.

Internasjonalt vakler klimaforhandlingene nå på slakk line. Skal vi klare å få med oss land som Kina og India på en ny internasjonal avtale, er det avgjørende at rike land som Norge ikke bryter sine egne mål. Jeg håper derfor jeg tar feil i mine politiske antakelser, og at forhandlingene på Stortinget fører fram.

Det er mer som nå står på spill i Stortinget, enn hva norske journalister synes å tro.

Mer fra: Kultur