Det er åpenbart at fremmede lands stridskrefter ikke bør ha baser på norsk jord så lenge Norge ikke er angrepet eller er utsatt for trusler om angrep. Det handler om å dempe spenningen i nordområdene, om å unngå en unødvendig eskalering av konfliktnivået mellom Russland og Norge, Russland og Nato.
Dette har vært norsk politikk siden 1949 med nettopp den begrunnelsen. “Baseerklæringen” har vært en av bærebjelkene i norsk forsvarspolitikk siden da. Men nå skjer det ting.
Ifølge flere kilder Adresseavisa har vært i kontakt med har det i lengre tid vært kjent i forsvarskretser at 300 amerikanske soldater skal utstasjoneres ved garnisonen på Værnes. Basen har fått flere besøk som har sett på losji og andre utfordringer ved utstasjoneringen. Det er snakk om en ren kamptropp bestående av marineinfanteri. Ifølge Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er dette et amerikansk utspill som ennå ikke har blitt politisk behandlet i Forsvarsdepartementet. Det vil også bli behandlet i Stortinget og Regjeringen på vanlig måte, skriver hun.
Men varsellampene bør blinke, for selv om det som skjer vil være mildt sagt nye toner fra politisk hold, er det i tråd med forslag fra forsvarssjefens fagmilitære råd, fra 2015. Der åpnet forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen for at manglende norske styrker og forsvarskapasitet kunne erstattes av utplassering av utenlandsk personell eller utenlandske militære avdelinger i Norge. Dette var svaret han fant på en forsvarsstruktur han i rapporten omtalte som “operativt uforsvarlig”. Det er en del av en fremtid for det norske forsvaret der vi i tiltagende grad lever på andre nasjoners nåde. Og i særdeleshet vår viktigste allierte, USA.
Flere eksperter på området, både innenfor og utenfor militæret, reagerte med overraskelse da Bruun-Hanssen åpnet for slike utstasjoneringer. De påpekte, i likhet med flere ledende opposisjonspolitikere, at slike utstasjoneringer nettopp vil bli sett på som en militær base og at det fra russisk side vil bli tolket som en eskalering av konfliktnivået. De påpekte at dette brøt med det som har vært rådende norsk konsensus og de levnet forslaget liten sjanse til å noensinne bli en realitet.
I dagens Klassekampen ser vi at FrPs Christian Tybring-Gjedde innser at permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater i Norge vil virke anspennende i en tid der forholdet mellom Norge og Russland er på et lavmål. Men der Tybring-Gjedde viser innsikt og advarer sin egen regjering mot at Norge ikke bør forveksle egne interesser med amerikanske, går APs Anniken Huitfeld ut og støtter Søreide i et naivt håp om at dette på en eller annen måte skal holdes innenfor tradisjonell norsk basepolitikk.
Men så lever vi da også, som det heter i flosklene, i interessante tider. Det er litt over to år siden det amerikanske fartøyet USNS PFC Dewayne T. Willliams ankom Værnes med stridsvogner og landsettingsfartøyer beregnet på offensiv krigføring. Det var ikke noe nytt at kampmateriell ble forhåndslagret i blant annet Trøndelag, det har vært lagring der siden tidlig på 1980-tallet. Men dimensjonen på utskiftingen, og at stridsvogner nå blir lagret der, er nytt.
Selv om Søreide i sitt svar til Adressa understreket at saken ennå ikke er behandlet, skriver hun også at den fremlagte langtidsplanen beskriver “viktigheten av å knytte alliansen og nære allierte tettere til Norge og norske interesser i det daglige og gjennom hele krisespekteret.” Det skal, skriver hun, videre “tilrettelegges for Natoaktivitet og nærvær i Norge. Regjeringens linje i disse spørsmålene er en videreføring av langvarig norsk politikk”.
Hvilken “langvarig norsk politikk” er det egentlig snakk om her? Som nevnt har baseerklæringen vært en bærebjelke fra den kalde krigens begynnelse og frem til i dag. Samtidig vet vi at det er sant som Søreide skriver i svaret til Adressa, at den fremlagte langtidsplanen er en opptrapping av avhengighetsforholdet vårt til Nato. Det har foregått en stund - vi bygger ned og underfinansierer vår egen forsvarsevne og lar prioriteringene knyttet til de neste tiårenes norske forsvar kretse rundt spesialisering, mest åpenbart i form av norgeshistoriens største enkeltinvestering, innkjøpet av de 52 kampflyene.
Likevel, om utplasseringen av de amerikanske soldatene ved garnisonen i Værnes ikke stanses, er det en ny virkelighet vi snakker om. Det er ekstremt høyt spill. Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, har sendt et skriftlig spørsmål til regjeringen om saken. Om svaret er noe annet enn et definitivt nei, bør den politiske opposisjonen og alle andre i Norge som er opptatt av både fred og norsk suverenitet våkne. For det som skjer i Forsvarsdepartementet og på Værnes da, vil gjøre Norge til et mer utrygt og mindre selvstendig land.