Nei til LatiNATO

Dette er kanskje det verst tenkelige tidspunkt å åpne en debatt om NATO-medlemskap på i Latin-Amerika, og det vil verken gagne NATO eller Latin-Amerika.

Etter at Jens Stoltenberg hadde stått på talerstolen i kongressen i USA på onsdag måtte han svare på om han kunne tenke seg at latinamerikanske land ble NATO-medlemmer. Noen dager før hadde Trump, etter å ha fått overrakt en landslagstrøye med nummer 10 på ryggen av Brasils president Jair Bolsonaro, proklamert at han ville gi Brasil status som NATO-alliert, og – hvorfor ikke – fullt medlemskap?

Stoltenberg svarte at NATO-traktaten ikke tillater land utenfor USA og Europa å bli fullverdige medlemmer, men han åpnet også for at flere land i Latin-Amerika følger Colombia, som inngikk i et partnerskap med NATO i fjor. Det var et diplomatisk svar, for i prinsippet kan de fleste land bli en slik NATO-partner. Samtidig er det kanskje det verst tenkelige tidspunkt å åpne en debatt om NATO-medlemskap på i Latin-Amerika, og det vil verken gagne NATO eller Latin-Amerika.

For det første vil NATO være et lite relevant svar på latinamerikanernes reelle sikkerhetsutfordringer. For de fleste latinamerikanerne er den største sikkerhetstrusselen ulike varianter av organisert kriminell vold, i omskiftelige allianser med statlige voldsutøvere. Det driver folk fra El Salvador, Honduras og Guatemala på flukt via Mexico til USA. Noen flykter direkte fra trusler; andre fordi organisert pengeutpressing ødelegger småbedrifter, eller gjenger overtar jorda, av og til i ledtog med store selskaper og statlige aktører. Trump, som nå vil stenge grensa mot Mexico, er en del av problemet, ikke løsningen. De parastatlige voldsutøverne tar mange former, som militsene i Brasils urbane fattigkvarter, paramilitære grupper på Colombias landsbygd, eller Venezuelas «collectivos» som tyranniserer nabolag. Uansett er disse og organisert kriminalitet en trussel som NATO-alliansen er svært lite egnet til å bekjempe.

For det andre vil en NATO-debatt bidra ytterligere til å gjøre stormaktskonflikt ut av en rekke ulike politiske utfordringer, og dermed gjøre det vanskeligere å finne løsninger. Stoltenberg bidro fra talerstolen til å sementere fiendebildet av Russland. Det kan være forståelig ut ifra behovet for å styrke støtten til NATO i USA, men lite fruktbart sett fra Latin-Amerikas ståsted. Det fikk mye oppmerksomhet denne uka da Russland nylig sendte et hundretalls soldater til Venezuela, visstnok for å vedlikeholde russiske våpen. Å hevde at Russland i seg selv er en trussel mot Latin-Amerika er likevel ganske fantasifullt, men russisk tilstedeværelse er egnet til å høyne spenningsnivået, og lukke enda flere muligheter for en fornuftig internasjonal deltakelse i å finne en løsning på den stadig mer alvorlige situasjonen for Venezuelanere flest. Det samme vil sannsynligvis en NATO-debatt gjøre. Altfor mye energi har vært brukt hittil på å fordømme en lite sannsynlig internasjonal militær invasjon av Venezuela. Om Trump søker å få både Colombia og Brasil med som NATO-partnere, vil stormaktskonflikten i enda større grad overskygge de reelle utfordringene for folk flest i Venezuela: mat, medisiner, trygghet, vann, og rettssikkerhet.

For det tredje vil en NATO-debatt trekke alliansen inn i en regional konflikt om sentrale verdier, ikke bare om regionens selvråderett, men demokrati, og menneskerettigheter. Monroe-doktrinen ble opprinnelig formulert for å sikre USA og Latin-Amerikas solidaritet mot europeisk inntrengning. Etter Roosevelt-tillegget i 1904, da USA ga seg selv retten til å gripe inn i Latin-Amerika etter eget forgodtbefinnende, har Latin-Amerika periodevis søkt å finne sammen mot USA, og tidvis blitt kalt et sikkerhetsfellesskap. Det siste reelle forsøket på søramerikansk enhet, i organisasjonen UNASUR, er nå så godt som offisielt skrinlagt. Hovedgrunnen var konflikt om hvorvidt man skulle håndheve demokrati-prinsippet overfor Venezuela. Nå forsøker de høyreorienterte regjeringene i regionen å finne sammen i det nye initiativet ProSur. Men samtidig fører flere av landene bak initiativet en politikk som direkte undergraver fred og demokrati. Bare i løpet av de siste par ukene har Bolsonaro beordret feiring av militærkuppet i 1964 og hyllet det 36 år lange diktaturet til general Stroessner i nabolandet Paraguay, mens hans utenriksminister Ernesto Araujo har hevdet at nazismen var en venstreorientert ideologi. Colombias president, Ivan Duque, på sin side, har lagt ned veto mot lovverket som skulle sikre implementering av fredsavtalen fra 2016.

Som NUPIs Karsten Friis skrev i anledning Natos 70-årsdag: «Det er verdifellesskapet og den politiske solidariteten som utgjør alliansen, NATO er blott en organisasjon». NATOs verdifellesskap har måttet tåle mange prøvelser de siste årene, og er lite tjent med å allieres med ytterligere krefter som direkte undergraver felles verdier. Latin-Amerika på sin side er tjent med en verdensorden som i større grad bygges på rettsprinsipper og institusjoner. NATO bør heller bidra til byggingen av en slik verdensorden enn til at Trump får løpe rundt i Latin-Amerika med 10 på ryggen.