Nei til ja og nei til nei

Klokkeklar. Det var det hun selv mente hun var, Siv Jensen, da hun skulle forklare seg for Stortinget i går.

Er hun villig til å bryte menneskerettighetene, slik hun sa på TV 2 for et par uker siden? Eller er hun ikke villig til å bryte dem, slik hun sa i eden hun avla da hun ble statsråd? Svaret på denne gåten er ikke så enkelt. Det kommer nemlig litt an på hvem du spør: Siv Jensen, Siv Jensen eller Siv Jensen. Frp-lederens kommunikasjonsteknikk har nå nådd slike høyder at det er nødvendig med en bruksanvisning for å forstå hva hun sier. En ganske komplisert bruksanvisning, men det får så være.

Vi har her med en flerleddet dobbeltkommunikasjon å gjøre. Vi begynner med første ledd, der vi møter to helt ulike politikere: Siv i regjering, forkortet SivR og Siv som partileder, forkortet SivP. SivR er mot å bryte menneskerettighetene. I alle fall inntil videre. Så den er grei, tror vi. Med SivP er det litt verre. Denne halvparten av hele Siv (SivH) er neste ledd i den dobbelte dobbeltkommunikasjonen. Selv om både SivR og SivP er en del av SivH, er SivP ikke enig med SivR. Antakelig synes SivP at SivR er ei pingle. Det vil si, deler av SivP gjør det. SivP er nemlig heller ikke helt enig med seg selv om hvorvidt menneskerettighetene kan brytes. La oss derfor kalle disse to delene av SivP for SivP1 og SivP2.

SivP1 har sagt et tydelig og høyt «ja!» til at menneskerettighetene i ytterste konsekvens kan brytes. Dette er ikke SivP2 enig i. Hun vil ikke svare ja på dette spørsmålet. Men det betyr ikke at vi må la oss forlede til å tro at hun svarer nei, bare fordi hun ikke vil svare ja. Det blir for enkelt. Nei til ja er ikke det samme som ja til nei, eller bare nei, om du vil. Det er verken eller. Det finnes en mellomting mellom nei og ja til menneskerettighetene. Vi andre pleier å kalle dette tomrommet tåkeprat. Men Siv (nå er vi trolig tilbake til et standpunkt alle Siv stiller seg enstemmig bak, altså en såkalt SivH-sak) mener at dette er klokkeklart.

Altså: Man skal ikke bryte menneskerettighetene, men kanskje man burde kunne gjøre det, forresten, helst ikke, men spørsmålet er vanskelig og det er komplisert å svare på det. Derfor, forklarte SivH i går, trenger vi en debatt. En diskusjon om mulighetsrommet innenfor menneskerettighetene. Det vil SivP2 også gjerne ha. Ja, faktisk mener nok SivP2 at det var modig av SivP1 å løfte denne vanskelige debatten som vi nå endelig kan diskutere. Selv mener SivR at denne diskusjonen naturlig bør starte i regjeringen. Et alternativ er at den rett og slett starter inne i SivH, der den later til å være i full gang allerede.

Hvis SivH, SivR, SivP1 og SivP2 synes det blir litt ensomt, eventuelt forvirrende, å diskutere på denne måten, er det nok av partifeller som kan bidra med sine synspunkter. For selv om SivH i går slo fast at Frp støtter menneskerettighetene, er ikke alle helt enig i det. Tidligere stortingsrepresentant Ulf Erik Knutsen, som det trolig bare finnes én av, sa seg i 2010 enig med halvparten av Frps velgere. Han var for dødsstraff ved barnedrap og terror. Hans partifelle, Sylvi Listhaug, var ikke enig. Hun mente at dødsstraff var å slippe altfor billig unna. «De bør sitte og pines i fengsel», var hennes forslag. Siden den gang kan vi likevel trøste oss med at også Sylvi er delt opp i flere biter, og at de delene som sitter i regjering ikke mener dette så veldig.

Det passer sikkert bra at halvparten av Frps velgere stemte på SivR, mens den andre halvparten stemte på SivP. Men neste gang hun stiller til valg, bør Siv fortelle oss hvem av henne hun er.