Det finnes ulike former for etikk. En fokuserer på opphavspersonens intensjoner, en annen på selv handlingen, en tredje ser på konsekvensen av handlingen. I diskusjonen om niqab bør vi ikke bare spørre oss selv hva som er rett i seg selv, men også spørre om konsekvensene av et slikt lovforbud: Hva om vi forbyr noe vi misliker og oppnår at det skjer noe vi misliker enda mer eller det motsatte?
Debatten om niqab-forbud har blusset opp etter at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg forrige uke besluttet at det franske forbudet ikke er i strid med menneskerettighetene. Høyre har nå åpnet for å revurdere sitt syn på forbud mot heldekkende plag. Da partiet var imot, var det med begrunnelsen at niqab ikke var noe utbredt fenomen i Norge. Det er det fortsatt ikke. (Ei heller i Frankrike). Men nå er partiet i regjering med Frp og til NTB sier statsminister Erna Solberg at det er en viktig verdi for henne å kunne se mennesker hun snakker med.
Det siste er i beste fall et vikarierende motiv. Skal regjeringen bekjempe det den oppfatter som ukultur, bør den kalle en spade for en spade og være presise i argumentasjonen. Problemet med niqab, uavhengig av om fenomenet er lite eller stort, er at mange kvinner blir tvunget til å iføre seg plagget av menn, ut fra en misforstått religionslojalitet. Mennene er problemet, ikke kvinnene.
Dette lovforslaget kan ikke ses løsrevet fra konsekvensene. I Frankrike, som har et forbud mot å bruke heldekkende plagg i offentligheten, har ikke mange kvinner sluttet å gå ut med niqab. De har sluttet å gå ut eller blitt lovbrytere. Så langt er ingen blitt bøtelagt. Dermed har man ikke bare bommet på intensjonen bak forslaget - nemlig å motarbeide et bakstreversk menneskesyn - man har ytterligere lagt stein til byrden for kvinnene. Et forbud er en dårlig idé.