Nei til Acer

Skal Norge slutte seg til Acer, EUs overnasjonale myndighet for regulering av strømmarkedet? Det er spørsmålet Stortinget nå skal ta stilling til.

Argumentene faller stort sett inn under to kategorier: De praktiske og de formelle. Dette handler både om sakens substans og hva som skjer med norske kraftpriser og det norske kraftmarkedet hvis vi går inn – og om hvilke prinsipper som skal gjelde når vi i realiteten avstår suverenitet til EU. For det gjør vi dersom vi slutter oss til Acer.

Acer er et byrå som ble etablert da EUs 3. energimarkedspakke så dagens lys. Målet med byrået er å etablere fri flyt av energi som en femte frihet i EU. Det betyr igjen at det Norge eventuelt går inn i nå, bare er en begynnelse. Det er naivt å tro at utviklingen kommer til å stå stille. Det vil bli stadig større integrasjon. Det kan igjen innebære at norsk kraft, som generelt er langt billigere enn kraften sørover i Europa, kommer til å øke i pris når den skal markedstilpasses de europeiske prisene. For norsk kraftkrevende industri kan det bli skjebnesvangert. Det er også et åpent spørsmål om EU kan få kontroll over norsk vannkraft. Det vil i tilfelle være en forferdelig ulykke for landet.

Dersom Norge skulle godtatt den tredje energimarkedspakken og en inntreden i Acer, der vi ikke kommer til å ha stemmerett, måtte vi hatt en aktpågivende regjering som sørget for gode unntak og fulgte tett opp. Det har vi ikke for tida. Det er ingen grunn til å stole på at denne regjeringen, med energiminister Terje Søviknes i spissen, vil ha evne til å stå imot EU. Tvert imot ønsker regjeringen mer deregulering og privatisering.

Et annet viktig spørsmål er om dette er en suverenitetsavståelse som krever tre fjerdedels flertall i Stortinget. Der er svaret etter vår mening helt opplagt ja. Energi er samfunnskritisk. Acer er overnasjonalt. Byrået har stor makt, og kommer til å få enda mer innflytelse og myndighet i årene som kommer. Vi bør si nei.