Innlegget ble først publisert på Kadra Yusufs egen Facebook-konto, og gjengis her med hennes tillatelse.
I går så jeg bioen til tenåringsdatteren min på Instagram og begynte å lure litt. Der sto det nemlig "Mamma kan norsk". "Hva er greia bak bioen din?" spurte jeg henne.
"Det er bare noe jeg og noen av vennene mine tuller med. Når folk spør hvorfor jeg heter Yusuf, og jeg forteller at mamma er fra Somalia, spør de ofte, 'Åja.. Kan moren din snakke norsk da?' Jeg og mine somaliske venner på skolen kødder med det. Skikkelig lættis! Opplevde det også da jeg var på besøk på videregående skoler." Så lo hun.
Jeg kjenner igjen den latteren. Den minner meg om en gang på ungdomsskolen: Jeg og en kompis som også var «utlending», satt og fjasa bakerst i klasserommet. Vi hadde fått ny norsklærer, og denne dagen hadde han valgt ut en novelle vi skulle lese. Alle fikk en kopi av novellen, bortsett fra jeg og kompisen min, fordi den nye læreren antok at vi ikke kunne godt nok norsk. Så vi fikk en annen tekst som var beregna på «sånne som oss». Jeg hadde lyst til å si at jeg hadde fått "meget" (som det het den gang) i norsk før sommeren. Men jeg gadd ikke, vi lo av dét òg.
Etter nynorskeksamen kom datteren min sliten hjem og fortalte lattermildt at det var første gang hun måtte snakke seg inn for å komme inn i et eksamensrom. Hun fortalte at vikaren hadde stoppet henne og sa at hun måtte ha gått feil, for her var det nynorskeksamen. Hun sa "Jeg vet". "Men du skal vel ikke ha det?" sa han. "Ehh ... jo?"
"Er du sikker?" fortsatte han. "Ikke vanlig norskeksamen, men nynorskeksamen". "Ja, jeg skal ha nynorskeksamen", sa hun.
"... Åja. Jeg bare antok at du hadde fritak."
Antok: bøyd form av verbet anta. Og hva betyr det å anta noe om noen? At du forestiller deg noe om dem - du vet ingenting, du regner bare med at det er bare er sånn.
Det viser seg altså at rundt omkring i den viktigste institusjonen i et barns liv, skolen, er det en del voksne som bare antar ting om en del elever de møter. Voksne mennesker som altså forestiller seg ting om elever de har ansvar for, på bakgrunn av hudfarge, hårfarge og etternavn. Derfor får vi høre om fortvilte foreldre som etter skolestart får vite at ungen deres er satt i norsk 2 fordi man antok at de ikke kunne norsk godt nok.
Rundt omkring i skolegårdene står det unge mennesker og ler høyt av lærere som antok noe om dem. De ler ikke fordi det er morsomt.
De ler fordi de ikke klarer å finne følelsen de kjente på da denne voksne bare antok noe om dem. Den samme voksne som skal lære dem fag, som skal lære dem forskjellen på myter og fakta, voksne som forteller dem at det er viktig å stille spørsmål til det man leser, å ha et kritisk blikk, å tenke nøye over ting før man godtar dem.
De skal lære deg å være nysgjerrig på verden rundt deg. Men da de møtte deg, antok de at du ikke kunne mestre det alle andre kan mestre. Og når de voksne skjønte at de tok feil, ba de ikke om unnskyldning. Det var jo ikke vondt ment, de "antok jo bare at..."
Anta: ett verb, fire bokstaver. Så uskyldig, så ufarlig, og så lett å ty til når du vil ufarligjøre noe, for eksempel at du som voksen nettopp fremmedgjorde et barn, kanskje for første gang. For eksempel at du nettopp pekte ut noen og hintet om at du hadde lavere forventninger til det barnet.
Det var jo ikke vondt ment, bare en antakelse. Tilbake står det mange ungdommer igjen - noen kjenner på sinne og sårhet, og noen gir bare opp. For hva er meningen med å prøve når alle bare antar ting om deg?
Mens andre klarer å kødde med det, som den lille vitsen i bioen til datteren min: "Mamma kan norsk".