En av kampanjene som har bredt om seg som en følge av koronakrisen er bilder av regnbuer og ordene «Alt blir bra». Det er flott med barn som vil dele håp og trøst i en krevende tid.
I vinduet på barnerommet uttrykker det en glede over vennskap og relasjoner. Barn ser frem til å leke sammen igjen.
Men som voksne kan det være verdt å reflektere over om vi ikke midt i en krise bør formidle noe mer, eller kanskje noe annet, til barna enn at alt blir bra.
Det er fristende å ta dem på fanget og love at alt skal bli bra. Men er det sant? Og er det sunt?
Når budskapet er «alt blir bra» kan trøst gå over i jug. Håp ende i skuffelse. Optimisme vise seg å være en falsk trygget.
Gi heller barn og unge sanne ord om livet. Norge trenger voksne som sier det som det er. Livet kan være krevende. Livet gjør vondt. Ja, mange av oss har et berettiget håp om å få de gode hverdagene tilbake, men det betyr ikke at alt blir bra.
Å snakke sant om livet gir barn og unge en bedre robusthet i møte med de krisene livet unektelig vil bringe. Hvis forventningene dere er å gå gjennom livet uten motgang, sorg og smerte vil de bli skuffet.
Motgang er tungt uansett, men det hjelper å ha et realistisk forhold til det som møter oss.
Det finnes noen som kan si ut fra sin tro at engang skal alt blir bra. I både kristen tro og flere andre religioner er tanken om et fremtidig sted etter døden viktig. For mange av disse er det et sted der alt bare er godt. Der skal «alt bli bra».
Men så lenge vi snakker om vår tid, våre liv, verden sånn vi kjenner den? Nei.
I en forstand er den nevnte kampanjen mer å anse som et symptom på en dypere holdning i vestlige kultur. Det kan kanskje hende det er mulig å leve livet i velferdsstaten Norge uten å lide stor materiell nød. Men også i Norge lever barn i fattigdom. Også i Norge har unger foreldre som ikke klarer å ta seg av dem. Og går vi dypere ned i tilværelsen går ingen av oss smertefritt gjennom livet.
Mennesker sårer andre og blir såra. Folk dør. Ulykker skjer, helt uten forvarsel. Smerte og død er menneskers livsbetingelse. Det var tilfelle også før korona-krisen. Det har ikke blitt mindre tydelig nå.
For mange av oss er tanken på lidelse, smerte og død noe vi holder på armlengdes avstand. Det er det mye sunt i. Livet inneholder også gode stunder for de aller fleste.
Men alt var ikke bra. Og det er ikke bra.
Mennesker i Norge har dødd som følge av koronaviruset. Barn har mistet foreldre, besteforeldre som viste omsorg er ikke der lenger. I en global sammenheng er Norge likevel heldig stilt. Vi har ekspertise, utbygd helsevesen og penger på bok. Bildene som når oss fra andre europeiske land er hjerteskjærende.
Det gjør like vondt for en 5-åring i Italia å miste bestefaren sin som i Norge. Fattige land rammes enda hardere enn oss.
Vi vet ikke hvilke endringer korona vil ha på økonomi, handel og globalt samarbeid. Mest sannsynlig vil mange ting være endret permanent som følge av denne krisen. Men noen ting vet vi.
De som har dødd kommer ikke tilbake.
Det er barn som lider. For noen barn i Norge er skoledagen et kjærkomment pusterom i en vanskelig hjemmesituasjon. De som nå har lidd fordi de har måttet være hjemme på fulltid i tre uker får ikke tilbake den tiden. Hvilke sår det har skapt vet vi ikke.
Som samfunn har vi et ansvar for disse barna. Vi må lage strukturer som tar vare på de aller svakeste.
Formuleringene vi bruker må romme også disse barnas erfaringer. Hvis vi har plass til at alt ikke blir bra har vi plass til disse barnas sorg.
Alt blir ikke bra.