Navnet skjemmer ingen

Vy? Jeg vokste opp med langt verre ting.

Høres det interessant ut med en kveld på byen med Bill, Gass, Shag, Pulern og Mus?

Forleden fikk jeg innblikk i hva jeg kalles bak min rygg. Det vil si hva jeg kalles i familiene til noen av mine nærmeste venner for å forklare barna hvem jeg er.

Lars er jo ikke et helt uvanlig navn, så behovet for å skille mellom oss er åpenbart. Hos en familie i Moss er jeg Vaffel-Lars. Fordi vi spiste vafler en gang jeg var på besøk, og sikkert fordi jeg er uvanlig opptatt av de feite, deilige hjertene. Et presist kallenavn. Fra før er jeg Nye-Lars i en familie i Bærum. Fordi det allerede eksisterte en onkel Lars. Og hos en familie på Nittedal er jeg Lange-Lars. Fordi jeg er ganske lang, og litt fordi medlemmene i denne familien er ganske korte.

I barnehagen var jeg Lasji, og i en klikk i ungdomstida het jeg Basky, av ikke kjente årsaker, men det har blitt med meg videre. Og hjemme hos en kamerat kalte de meg Øst-Jensen, som en Lions Club-festlig tvist på West Johnsen.

Les også: «Hva pokker har Vy med jernbane å gjøre?»

Hjemme på Nesodden i gamledager hadde alle et kallenavn. Alle. Skurken. Snake. Svindel. Janco. Roy Ræv. Det var også Stachås (het Høiaas), Feiten og Kjempe-Feiten. De to siste var ikke særlig runde i kjakane engang. Hvor kom det fra og hvor ble det av.

Thomas var hjernen bak mange av dem, eller Tomty som vi sa. Eller bare etternavnet Marki, fordi det var like mange thomaser på 70- og 80-tallet som det er mohammeder i dag. En Thomas het aldri Thomas, men lød kun etternavnet: Olsen, Mehlum, Wilson. Jeg husker en Bykov, etter en hockeyspiller, men aner ikke hva han egentlig het. Og Henby, som egentlig het Baard Westbye, men som hadde en forkjærlighet for forstavelsen hen og derfor ble Henby.

Og så var det Bård som hadde fire; Bill, Boll, Ball og Bulle. Og Henrik som opprinnelig ble kalt Jumper fordi han likte å gå i genser. Senere ble Jumper ganske enkelt til Genser. Senere ble han til Shag (krever litt engelsk slangkunnskaper) etter ei frisk ungdomstid. Og fordi han heter Hagberg til etternavn (absurd nok blir også Shagberg med fransk aksent brukt) og hadde vært i Japan, ble han i godt voksen alder døpt om til Haggubaggu. I dag er han partner i et advokatfirma, men jeg har han fortsatt liggende som Shag i telefonlista. Traineene skulle bare visst.

Les også: «Lite er farligere enn en såret arkitekt»

Vi hadde Andreas som ble kalt Gisse hjemme i gata fordi han var litt rødlig og rund. Eller Andy. Og Andy-Bandy. Gisse ble til Gisse-Gass og senere bare Gass. I dag er han 46 år og fortsatt Gass. Pål er Pulern. Det er bitende ironisk, men han går fortsatt under dette navnet, som kona ikke er så fornøyd med. Selv om vi har informert henne om den underliggende sarkasmen. Også kjent som Løkke, kortversjon av etternavnet Løkkevik. Morten er Mus. Morten Mus. Omtales konsekvent som Mus. Men også Mortimer benyttes.

På full fart mot 50 har jeg venner som normalt kalles Bill, Gass, Shag, Pulern og Mus, selv om titler, posisjoner og doktorgrader flyr rundt ørene på dem til daglig. Men siden tenårene har jeg ikke møtt noen nye mennesker som har fått kallenavn. De hører barndommen til, egentlig. Det er nesten synd. For det er ganske gøy. Men noen er så heldige at de fortsatt har barndommens folk rundt seg og kan rope gjennom et tett barlokale: «Shag, ta med en øl!».