Natursorgen

De omfattende vindkraftplanene er dobbelt tragisk.

Stedstap heter det når du mister et sted du er glad i. Sorg heter det når fortvilelsen setter seg som en klo i ditt indre. Når den naturen som ga deg livskvalitet avviser deg med forbudsskilt og kasser med dynamitt. Når fiolene er sprengt til himmels og stillheten er avlyst, og alt som var vakkert og fint er borte, da dør noe inni deg. Men hvor skal jeg krysse av på høringsdokumentet for sorg? Hvor er rubrikken for sjelsødeleggelse? Hvor er rubrikken for at naturødeleggelsen var unødvendig?

«Naturen er vårt største apotek» sa sosialmedisineren Per Fugelli. Som lege hadde han erfart hvordan naturkontakt styrker menneskene i livets ulike faser. Biologen Dag Hessen har sagt det slik: «Livet kan aldri bli helt tomt om du har naturen».

Motstanden mot naturødeleggende vindkraft vokser i lokalsamfunn over hele landet, både blant folk og ordførere. Den «grønne velferden» som naturen tilbyr er verdt å kjempe for. På Frøya måtte man ty til det aller siste våpenet: Sivil ulydighet. De tapte. Nå ruller maskinene inn, med statsstøtte.

Vårt innerste snakker vi lite om. Er vi redd for ikke å bli trodd? Men personlige verdier kan være allmenngyldige. Og det som er viktig for mange fortjener å bli tatt på alvor. Kommuner som sloss for å bevare det som er igjen av ekte natur fortjener å bli respektert.

Vi mangler egentlig ord og begreper for å beskrive den sorg og fortvilelse mange føler. Når hytta som har gitt sjelero ikke lenger er verdt å besøke, eller når nærnaturen er blitt et støyende industriområde. Når blåne bak blåne er blitt til roterende kjempeturbiner, svære veisystemer og gjennomskjærende ledningstraseer. Når tilgangen til rekreasjon, skjønnhet og gode opplevelser er borte, bærer mange på en nedbrytende blanding av sorg, sinne og resignasjon. Det er en slitsom mental tilstand.

NVE foreslår «avbøtende tiltak». Men du kurerer ikke natursorg med tilbud om en ekstra lysløype eller en varmestue. «Erstatningsområder», kan du ikke bare dra et annet sted? Hadde det det bare vært så enkelt. Men kjærlighet til natur handler også om dype røtter. Ingenting kan erstatte naturen hvor akkurat du hører til. Hva skjer med nasjonen når tilstrekkelig mange av oss opplever det sinne og den fortvilelsen som følger med å bli overkjørt og frarøvet det du holder kjærest av alt?

«Jeg ville heller mistet en arm» sa en til meg. Og jeg tror henne. «Jeg vil bruke resten av min tid og mine penger for å stoppe disse naturødeleggelsene» har en annen sagt. Du ser det i blikket at de mener det. Og det gjør inntrykk når et voksent menneske gråter.

De omfattende vindkraftplanene er dobbelt tragisk. De er tragiske fordi verdifulle naturkvaliteter ødelegges for alltid. Ikke bare for mennesker, men for ørner, traner, ugler, spetter, sniper og fioler. De er tragiske fordi den energien som skal produseres lett kunne hentes fra andre kilder, som oppgradering av gamle vannkraftverk, etterisolering av hus, ved omfattende satsing på solenergi, og – ikke minst - ved redusert sløsing.

Jeg vil oppmuntre alle som kjemper mot naturødeleggende vindindustri. Fortell NVE at dette er unødvendig. Gi regjeringen en sjanse til å skaffe energi på andre måter. Fortell at Norge har undertegnet biomangfoldkonvensjonen og landskapskonvensjonen. Fortell departementet om Nordisk ministerråds rapport fra 2009 med tittelen «Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse». Her står det at friluftsliv er den faktor som har størst effekt på vår totale helsetilstand.

Kommuner som kan tilby naturherligheter bidrar til trivsel og god folkehelse. Jeg ser for meg følgende plakat på veggen i en kommunal resepsjon, kanskje hengt opp av kommunelegen:

Når livsgleden sprudler og du må ha utløp for ditt overskudd, kan du utfordre motbakkene i skog og fjell. Kanskje slår du ut armene der på toppen, i fryd over din vakre bygd. Når hverdagen sliter og sjelen må legges i vater, tar naturen imot deg uten krav. Når sorgen rammer, kan du søke naturens velgjørende stillhet. Naturen er døgnåpen og gratis. Og den svikter deg aldri.