Debatt

Naturfølelse og vindkraft

Det går et spøkelse gjennom landet, vindkraftas spøkelse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dette spøkelset legger under seg store områder, og kaster skygger inn i de fleste avisredaksjoner, også denne. Sentralt i debatten er naturligvis produksjonen av fornybar energi mot de naturinngrep disse vindkraftanleggene utgjør. Naturinngrepene er betydelige. Men er’e så nøye da, så lenge vi unngår truende klimaendringer?

Spørsmålet er imidlertid om den ekstra fornybare krafta vi får av vindkraft, i tillegg til de store mengder av fornybar vannkraft vi allerede har, i det hele tatt bidrar til reduksjon av våre klimautslipp. Disse har vært noenlunde stabile gjennom mange år, i motsetning til mange av våre naboland, der utslippene jo går ned. Den ekstra krafta vi får av vindkraftanleggene finner i all vesentlighet veien til eksport, sammen med en god del av vannkrafta. Dette er påvist av flere, senest av professor Olav Hjeljord 11.03. her i avisen. Krafta går altså verken til utslippsreduksjon eller andre verdier for allmenheten (strømprisen for forbrukere bare øker), men til fortjeneste for kraftselskapene.

Vi må da spørre oss selv om denne ekstra fortjenesten til de få er verdt naturødeleggelse for de mange. Det vil nok avhenge mye av det natursynet vi legger til grunn. Den relativt uberørte naturen gir oss mange materielle verdier i form av jakt og fiske, beiting (særlig for rein), sanking av sopp og bær etc. Alt dette blir i varierende grad forringa av kraftutbygging.

I tillegg kommer frilufts- og opplevelsesverdiene, stadig viktigere i en urbanisert tid. Problemet her er at disse verdiene ikke er kvantifiserbare, i alle fall ikke på samme vis og i samme grad som andre, mer håndfaste verdier.

Et begrep, som ikke er så lett å gripe, og som dermed stort sett faller ut av debatten, er naturfølelse. Dette er en helt annen kategori enn naturforståelse, natursyn el. lign. Naturfølelse, som har vært en viktig drivkraft i natur- og miljøvernarbeidet, er kanskje det viktigste aspekt i hvordan vi forholder oss til naturen, men begrepet unndrar seg filosofisk eller vitenskapelig behandling. Det er i sin natur privat, men får kollektiv mening i et vidt spekter av ytringer. Her må vi i tillegg til våre egne opplevelser, vende oss til kunsten. Litteraturen, programmusikken og billedkunsten har gitt et eldre tilfang av nærmest uuttømmelig fylde. Begrepet er heller ikke entydig. Det finnes ikke én naturfølelse, men en hel vifte. Den kan være harmonisk, idylliserende, melankolsk og direkte fremmedgjørende og skremmende, utopisk og dystopisk. Framfor alt er naturfølelsen langt mer sammensatt og dypere enn et inntrykk av vakker utsikt og natur, som vi kan kalle turistvarianten, f. eks utsikten fra Trolltunga el. lign.

Ett av de mest kjente og fineste uttrykk for naturfølelse finner vi i den norrøne litteraturen. I Njåls Saga er Gunnar fra Lidarende lyst fredløs og skal dra i utlendighet. Men på veien ned til skipet snubler han og snur seg opp mot gården sin: «Fager er Lia, aldrig såg eg henne så fager. Blakke bøar og nyslegne vollar. Her vil eg bu og ingen stad fara». Lagnadstungt valg, og Gunnar får betale for sin naturfølelse med livet.

Det lengtende og nær mystifiserende er viktig, som hos Welhaven: «Der fløy en fugl over granehei/ som synger forglemte sange…».

Dypest sett spørs det om ikke naturfølelsen er vekket av gjenkjenning, og da gjerne gjenkjenning av barndommens landskap. Et slikt barndommens sted i naturen har de fleste av oss, hvor urbaniserte vi er blitt her i landet.

Vinje definerer naturfølelsen for mange av oss nettopp som gjenkjenning: «No ser eg atter slike fjell og dalar/som deim eg i min fyrste ungdom såg».

For Knut Hamsun går minnet lenger tilbake enn til ungdom og barndom, ja langt forbi menneskets tilværelse på jorda. «Nu glider båten mot skjærgårdsøen/en ø i havet/med glemte strande.»…/Her var jeg kanskje/i tidens morgen/som hvit spirea/ engang at finde».

Rolf Jacobsen skriver: «De spiser av skogene mine/Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine». Tarjei Vesaas skriver som kjent: «Tale om heimsleg-/snø og granskog/er heimsleg».

Heimfølelsen er sterk til de forskjellige landskaper vi alle bærer med oss, fra hav til hei. Det er nettopp disse «heimslege» landskapene de kjempemessige vindprosjektene går løs på. De lar oss sitte igjen bare med sorgen over et tap, og vi er i ferd med å miste mer enn noen skogkruller.

Da kraftlinjene for kort tid siden ble konstruert i Hardanger ble det snakket om «monstermaster». Men disse var dverger i forhold til vindkraftturbinene med høyder i to hundremeterklassen.

Vi er jo ellers vant til naturødelegging i norsk natur, ikke minst i form av tidligere kraftutbygging. Men vannkraftutbyggingen er i hovedsak horisontal, med unntak av linjene. Vindkraftanleggene, de såkalte «parkene», er i høyeste grad vertikale og utgjør en estetisk forurensning over mange kvadratkilometer.

I disse dager publiserer NVE sin rammeplan for videre bygging av vindkraftanlegg i det landfaste Norge. Selv om ikke alt blir bygget, legges det opp til en enorm utbygging.

Vi trenger motstand mot denne vettløse vindkraftutbygginga, både lokalt og på landsbasis før vi blir heimløse alle sammen.

Hva kan vi gjøre? Send vindturbinene til havs, det blir en vinn-vind-løsning.

Mer fra: Debatt