Nasjonens ære. Tiden er overmoden for en forvaltningsrevisjon og nytenkning av samepolitikken.

Siden Sameloven trådte i kraft i 1989, har det ikke vært gjennomført noen reell vurdering om målsetningene i Grunnlovens §108 oppfylles; «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv«.

Sametingspresident Aili Keskitalo har etterlyst kunnskapsgrunnlaget og de faglige analysene som ligger til grunn for samepolitikken. Sametingsbudsjettet for 2016 er på 433 millioner kroner. Dette er 190 millioner kroner mindre enn Sametinget ba om og betød en realnedgang. «Det svakeste statsbudsjettet siden fornorskningsperioden» kalte sametingspresidenten det. Dette er oppsiktsvekkende i et år med et rekordhøyt statsbudsjett.

Professor Lars-Erik Borge påpekte i et innlegg i Dagsavisen 13. juni 2016 at en endring av rammefinansiering til Sametinget etter gjennomførte konsultasjoner vil virke til at Norge står støtt innenfor de folkerettslige forpliktelser Norge har. Sametingspresidenten sa seg enig i dette i et tilsvar 1.juli 2016. Begge viste til at det er viktig at finansieringssystemene utformes på en slik måte at de understøtter målsetningene om urfolks selvbestemmelse og lokalt selvstyre. Men en endring av budsjettprosessene endrer ikke nødvendigvis på størrelsen på budsjettet. 

Det er et klart flertall på stortinget for en progressiv samepolitikk. Kun Fremskrittspartiet (Frp) har de siste årene tatt til orde for en nedbygging av samisk språkopplæring, nedleggelse av samiske museer, Sametinget m.m. Paradokset ved at Sametingets budsjett blir mindre til tross for at det er et klart stortingsflertall for det motsatte, kan forstås på flere måter. Den viktigste grunnen er Frps regjeringsdeltakelse. Samene utgjør kun 1% av den norske befolkninga og samene og samepolitikken vil aldri avgjøre noe valg, ei heller utløse en regjeringskrise. Samene er så få og politisk ubetydelige at vi knapt nevnes i riksmedia. I nåværende parlamentariske situasjon på Stortinget vil det av partistrategiske grunner være liten vits for Høyre (H) og spesielt støttepartiene å arbeide for en progressiv samepolitikk hvis prisen de betaler er faren for mindre gjennomslag i egne politiske hjertesaker. I det lille ubehaget som oppstår i valget mellom å få gjennomslag for sitt partis kjernesaker og gjennomføre en prinsipiell riktig samepolitikk, er valget enkelt. Regjeringen med støtte fra Kristelig folkeparti (Krf) og Venstre (V) lar Frp styre mot en samepolitisk nedbygging som langsiktig målsetning. At enkeltrepresentanter fra V og Krf arbeidet for å få endret vedtaket om å legge ned sameskolen i Hattfjelldal, endrer ikke på inntrykket av dem som prinsippsvake i samepolitiske spørsmål. Høyres retorikk fremstår som ren unnfallenhet forkledd i moderne honnørord som effektivisering o.l. 

Siden faglige analyser mangler, mener noen at Sametinget har tilstrekkelig med språk- og kulturmidler. De må derfor selv prioritere og nøye seg med samme prosentvise økning som andre institusjoner.

En tredje forklaring er at fornorskningsperiodens konsekvenser aldri er blitt ordentlig kartlagt. Det er knapt noe som vekker så sterke følelser som samepolitiske spørsmål. Selv om det er offisiell politikk at Norge som nasjonalstat er etablert på territoriet til folk, nordmenn og samer, er det i enkelte politiske miljøer en redsel for samisk innflytelse i eiendoms- og ressursspørsmål. Videreføringen av Samerettsutvalgets arbeid ser ut til å være er satt på vent.

I Canada ble det opprettet en sannhets – og forsoningskommisjon for å finne ut av hvilke konsekvenser koloniserings- og assimileringspolitikken medførte. Men målsetningen er også å skape forsoning mellom urfolkene og Canada som stat. Bakteppet for forholdet mellom Staten og urfolkene er regulert i prinsippet om «The Honur of the Crown». Det er altså kronens ære som står på spill.

I april i år ble det arrangert et seminar på Árran lulesamisk senter om historiske konsekvenser av fornorskningen. Konsekvensene er nok større enn vi har trodd. Flere tok til ordet for å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon med utgangspunkt i erfaringene fra Canada. Samme krav er reist i Sverige, bl.a. fra Sametinget og Diskrimineringsombudsmannen, og i Norge fra Sametinget, Samisk Kirkeråd m.fl.

Nyere forskning viser at forekomsten av vold i de samiske samfunn er sjokkerende høy. Overgrepssakene i Tysfjord er en del av dette bildet. 45 prosent av samer vil oppleve vold eller overgrep i løpet av livet, mot 29 prosent i befolkningen for øvrig. Ti ganger flere samer enn nordmenn opplever diskriminering (35% mot 3,5% totalt) i hverdagslivet.

På språk- og kulturfeltet er det også urimelige skjevheter. Samiske barn har ikke lovfestet rett til læremidler, og særskilt sør- og lulesamisk avspises i alle budsjetter til tross for offisielle målsetninger. De 6 samiske museumsenhetene som skal forvalte et helt folks kulturarv og dekke nesten hele landet geografisk, har tilsammen 30 millioner kroner i driftsbudsjett. Det tilsvarer omtrent budsjettet til stiftelsen Nordlandmuseet. Prosessen med å tilbakeføre samiske gjenstander fra Norsk Folkemuseum, det s.k. , «Bååstede»-prosjektet kan ikke gjennomføres. De samiske museene har ikke magasiner og folk nok.

Viktige institusjoner som sørsamisk museum, Saemien Sijte, og det samiske nasjonalteateret Beaivváš, har både manglende lokaler og uverdige arbeidsforhold.

I 2017 skal det samiske hundreårsjubileet feires i Trondheim. Kongehuset skal være tilstede. I følge slottets egen webside har det norske monarkiet røtter som går mer enn tusen år tilbake i tid. I følge Snorres kongesagaer giftet Harald Hårfagre seg med samekvinnen Snøfrid og ble stammor til den norske kongerekken. Det er på tide at nasjonens ære overfor samene gjenreises og at vi igjen forenes som ett folk, ikke i etnisk og kulturell forstand som fornorskningen gikk ut på, men som to opprinnelige folk som dannet grunnlaget for nasjonalstaten Norge, som giftermålet i middelalderen mellom Harald og Snøfrid betød.

Norge som nasjon får påpakninger fra f.eks. FN og Europarådet med jevnlige mellomrom Det gjelder manglende oppfølging av samenes språk- og undervisningsrettigheter, men også spørsmål knyttet til land- og ressursrettigheter. I Canada er prinsippene at «the Crown must act with honour and integrity»- kronen skal opptre med ære og integritet, eller verdighet. Den nasjonale uverdigheten vi nå har i Norge kan løses ved

- Å gjennomføre en forvaltningsrevisjon av samepolitikken ledet av Riksrevisjonen, som leder frem til at Sametingets budsjetter fastsettes på nytt, basert på faglige behov og overordnete målsetninger.

- Vedta et samepolitisk forlik som Stortinget har for vane å gjøre i viktige spørsmål.  Vurdere å løfte samepolitikken ut av partispillet og legge Sametingets budsjettpost rett under Stortinget, som f.eks. med Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, hvor skiftende stortingsflertall ikke rokker ved samenes urfolkstatus eller grunnleggende finansiering av tiltak.

- Samiske institusjoner planlegges reist etter en nasjonal byggeplan, og Sametingets budsjetter fastsettes årlig etter konsultasjoner.

- Opprette en sannhets- og forsoningskommisjon etter modell av Canada.

- Anerkjenne samene som et folk i Grunnloven og ikke kun som en folkegruppe som i dag.

Å igangsette noen av disse prosessene ville være den beste gaven Stortinget og regjeringen kan gi samene under jubileet i Tråante i 2017