Det høres ut som en aprilsnarr som er for overdreven og teit til at noen går fem på, men medregnet i dag er det bare fire dager igjen frem til Nasjonalgalleriet stenger dørene. Forestill deg at det er Louvre, Prado eller National Gallery som skal tømmes og avvikles, så forstår du hvor absurd det hele er. Aldri mer skal en bygdetulling som meg selv (ikledd mitt favorittplagg dengang: østerdalslue, busserull og tresko. Jeg var nok ikke bukseløs, men bentøyet er ikke med i min erindring) få tilgang til en visuell fortelling om hvem han er og hvor han kommer fra – i matchende omgivelser. Jeg forsto nok egentlig ikke stort av dette allerede ved første møte da, men likevel. Ifølge min mor sprang jeg fra sal til sal med et kobbel av vakter etter meg, elsket nasjonalromantiske landskap og fnøys høylydt av all tilløp til abstraksjon. Så mye for klisjeen om at barn er åpne for alt mulig.
For noen år siden skrev jeg noe forholdsvis relevant i Minervas spalte «Kunstverket – Levende Kunstnere om Udødelige Verker», og dette føles som en akkurat passe trist anledning til å dele den igjen:
August Cappelens (1827-1852) alt for korte liv og kunstnerskap har fulgt meg helt siden fem-seks årsalderen. Da fikk jeg for alvor øynene opp for malerkunsten via et sorthvitt-foto av hans «Foss i Nedre Telemark» i naboens leksikon. Uten særlig andre referanserammer enn bestemors reproduksjoner av gråtende barn og værbitte fiskere hadde det aldri slått meg at det var mulig å male bilder som fikk hjertet til å banke raskere. At min mor få dager etter tok meg med til Nasjonalgalleriet så jeg skulle få se verket i virkeligheten har utvilsomt vært livsavgjørende.
Som om den unge August fornemmer sin tidlige sykdom og død, intensiveres alvoret og produktiviteten i hans to siste leveår dramatisk. I malerier og studier begrenses motivene nå hovedsaklig til mørke tjern, morkne trestammer, døde trær og døende urskog. Blant disse befinner «Skogsinteriør» seg i all sin mosegrodde prakt med fortettet atmosfære og typisk atypisk komposisjon. Med særegen motivkrets midt i naturens ingensteds eller hvorsomhelst var han ikke bare den mest unike og begavede, men også vår minst nasjonalromantiske nasjonalromantiker.
Fremfor å beundre «Slindrebirken» av Thomas Fearnley eller «Stugunøset på Filefjell» av I.C. Dahl ser jeg ut til å ha gått meg vill i skogen, akkurat som August Cappelen. For meg rommer billedflaten i hans «Skoginteriør» et helt mysterium fylt opp med lengsler, melankoli, håp, lys og mørke såvel som overnaturlige vesener, skrekk og gru.
I forbindelse med New York Symphonic Societys urpremiere av Jean Sibelius «Tapiola», ønsket deres orkesterleder at komponisten skulle formulere noe om tonediktets bakgrunn og intensjon. Sibelius svarte med en firelinjet strofe som beskriver stemningen jeg selv forsøker å fange i mitt arbeid, og som «Skoginteriør» bringer frem i meg:
Widespread they stand, the Northland's dusky forests,
Ancient, mysterious, brooding savage dreams;
Within them dwells the Forest's mighty God,
And wood-sprites in the gloom weave magic secrets.