TEGNING: Siri Dokken

Nasjonal famling

Hvis vi skal lære av historien, må vi tørre å snakke om den.

Den første som nevner Hitler eller nazismen i en debatt, har tapt. Det er som regel en god rettesnor. Såkalt hitling fører oftest ikke annet med seg enn svak argumentasjon, slag under beltestedet og tidvis en ganske smakløs trivialisering av de forbrytelsene fascistene og nazistene sto bak på 30- og 40-tallet.

Men det blir likevel feil å aldri, uansett, trekke paralleller til historien. Denne uka ble Holocaust-dagen markert med de stadig viktige påminnelsene: Vi må aldri glemme. Dette må aldri skje igjen. Ordene blir bare tomme fraser om de ikke følges opp med noe mer: Hva er det vi ikke skal glemme? Hva er det som aldri må skje igjen? En del av svaret er gasskamrene, seks millioner drepte menn, kvinner og barn, tilintetgjørelsen. En like viktig del av svaret er veien som førte fram dit. Like viktig som ikke å glemme 1943, eller 1944 og 1945, er det å ikke glemme 1933, eller 1934, eller 1935.

Vi lever ikke i 1933. Vi lever i 2016. De som levde i Europa i 1933, visste forsvinnende lite om hvordan verden skulle se ut ti år senere. På samme måte som vi ikke aner så veldig mye om hvordan livet vil være i 2026. Men vi vet at vi former framtida på veien dit. Og at vi kan trekke noen lærdommer fra hva som skjedde den gangen for over 70 år siden da det gikk så grusomt galt. Å snakke om krigen og nazismen i dagens kontekst handler altså ikke om å brunskvette, kalle meningsmotstandere for fascister eller påstå at en viss politikk vil føre til en reprise på andre verdenskrig. Det handler om å ha vilje og evne til å se og kjenne igjen faresignaler.

I en kronikk i den svenske avisa Aftonbladet siterer Marte Michelet, som har skrevet boka «Den største forbrytelsen» om det norske holocaust, 90 år gamle Hédi Fried, som overlevde Auschwitz og Bergen-Belsen: «En sak innan jag glömmer, för det är viktigt. Att tyskarna lyckades med förintelsen berodde på att saker hände steg för steg för steg. Och du kunde aldrig gissa vad nästa steg skulle bli». Anne Sender, tidligere leder av det mosaiske trossamfunn i Norge, sa dette til NRK under markeringen av holocaustdagen: «Vi kan lære å gjenkjenne mønstre, vi kan se faresignalene, om det er for den ene gruppen eller om det er for den andre».

Det danske vedtaket om å konfiskere asylsøkeres eiendeler har vakt internasjonal oppsikt. Det har også The Guardians tegning av statsminister Lars Løkke Rasmussen i en nazi-lignende uniform. Lignende regler er gjennomført i Sveits og Bayern, som ligger i det sørlige Tyskland. Er tegningen av Løkke Rasmussen helt urimelig? I et intervju med den svenske avisa Dagens Nyheter sa den danske politimannen Michael Hansen: «Om de så sier at vi skal dra ut gullplombene på flyktninger så gjør jeg det. Som politi kan jeg ikke ha noen mening, jeg følger bare det loven sier».

I USA har Donald Trump tatt til orde for å nekte muslimer adgang til riket. Han kan bli landets neste president. På et folkemøte før jul ble en svart mann slått, sparket og dyttet  av en gruppe hvite menn mens Trump talte. «Kanskje han burde bli banket opp», var Trumps kommentar etterpå. 86 år gamle Eva Schloss har sagt at Trump oppfører seg som Adolf Hitler. Schloss er stesøsteren til Anne Frank.

I Cardiff har asylsøkere blitt merket med røde armbånd. De er blitt tvunget til å gå med dem hele tiden. Hvis ikke fikk de ikke mat. I en annen britisk by, Middlesbrough, vakte det oppsikt at dørene til asylsøkere ble malt røde. Det førte igjen til at flyktningene opplevde hyppige angrep. Steiner og egg ble kastet på vinduene, avføring be lagt på trappa eller i postkassen. Da en av dem fikk nok og malte døren sin hvit, sluttet trakasseringen. Inntil selskapet som eier bygningen kom tilbake og malte døren rød igjen. Nøyaktig hva som er sannheten om dørene i Middlesbrough, er vanskelig å få tak på. Selskapet som innkvarterer flyktingene, G4S, sier det hele er en tilfeldighet. Men journalister som har sjekket, forteller at det bor asylsøkere bak så å si hver eneste røde dør. Det som uansett er sikkert, er at en rød dør betyr trakassering. Å male den om, betyr at du får leve i fred.

Her i Norge har Minerva-skribent Nils August Andersen og Ulf-Terje Nyheim Eliassen i Radikal Portal inntatt hver sin posisjon i hitling-debatten: Andersen mener vi ikke kan sammenligne dagens Europa med nazityskland. Eliassen mener at vi absolutt kan det. Begge disse posisjonene blir litt for lettvinte. Poenget med å minne om fortiden, er å lære av den, eller som Andersen skriver: «Jeg mener ikke at man aldri skal kunne diskutere lærdommer fra mellomkrigstiden og krigen. Mellomkrigstiden viste hvordan gamle fordommer, generaliseringer og konspirasjonstenkning kunne føre til en dehumanisering som vi burde reflektere over, også uten å måtte se den i lys av de gasskamrene som gjør enhver sammenligning så ladet at refleksjonen ofte stopper opp før den begynner». Nettopp.

Grunnen til at det er så avgjørende å legge et forpliktende innhold i mantraet om aldri å glemme, er at vi, forhåpentligvis, når vi en gang er framme i 2026, kan se oss tilbake og sende en takknemlig hilsen til vårt ti år yngre jeg, 2016-versjonene av oss selv, og si: Du valgte riktig. Visst skjedde ting steg for steg, men du gikk den rette veien. Du hadde lært, og tenkte hele tida på hva neste skritt kunne bli. Du skjønte at ondskapen ikke er noe som bare skjer med andre, den er ikke et spektakulært og voldsomt fenomen som er enkelt å få øye på. Den er banal og snikende og den kan ramme hvem som helst, også deg og meg, hvis vi ikke passer på.