Narkomane har vent seg til et liv på flukt fra politiet, og et liv inn og ut av fengsel. En livsførsel som er sterkt delaktig i å forsterke deres sosiale rang og utenforskap. Og vi straffer mer og mer – antallet anmeldte narkotikaforbrytelser øker nesten hvert år. Fra nær 13 000 anmeldte narkotikalovbrudd i 1993 nådde vi nesten 50 000 tjue år senere (Statistisk sentralbyrå 2015). Mellom 60 og 80 prosent av anmeldelsene etterforskes. Antall siktede økte fra under fire tusen i 1993 til over fjorten tusen i 2013. Brorparten av siktelsene ender med dom. Det viser at samfunnet har endret seg, at tilgjengeligheten og bruken har økt betraktelig. Men det har også en annen side, nemlig at vi benytter straff som virkemiddel mot brukerne i større grad.
Straff har vært det mest sentrale av virkemiddelet mot rusmidler siden narkotiske stoffer oppsto som et felles-vestlig problem med inntoget av cannabis på 1960-tallet. Den såkalte War on Drugs fra 1971 bidro til å formulere en internasjonal nulltolerant holdning til narkotika. Norge var blant de aller mest restriktive landene, likestilte alle rusmidler utenom alkohol og gjorde bruk og besittelse ulovlig. Karl Evang er arkitekten bak den norske tilnærmingen, og innførte visjonen om «det narkotikafrie samfunn». Han satt som helsedirektør fra 1938 til 72 (!) og frontet en forbudslinje som ble utviklet gjennom siste del av 1960-tallet. Den restriktive linjen ble videreført og skjerpet gjennom en ytterligere økning av straffenivået gjennom 1970- og 80-tallet.
Vårt strafferegime bidrar til at mennesker med ruslidelser betraktes som grove kriminelle. Straffelovens paragraf 162 gir en strafferamme på inntil to år for besittelse, tilvirkning, innførsel og bruk av narkotiske stoffer. Legemiddellovens paragraf 32 har en ramme på inntil seks måneder, og er den som brukes mot mildere forhold, som for eksempel ved brukerdoser av cannabis. Straffeloven opererer videre med egne rammer for «grove narkotikaforbrytelser» ved store mengder, med en strafferamme på mellom tre og ti års fengsel. Dette angår i all hovedsak smugling, produksjon og salg og er ikke like relevant med hensyn til ruslidelser og forbruk. Siden loven ikke skiller klarere mellom produksjon, salg, innførsel og bruk, gjør den brukeren i prinsippet like skyldig som selger og produsent. Avhengige låses i et mønster av bøter, gjeld og soning som det nærmest blir umulig å bryte ut av. Straff er en ytterligere belastning på toppen av helse- og avhengighetsproblematikk. Den avdøde jusprofessor Johs. Andenæs mente at «fremtidens dom kanskje vil være at narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff.».
Amerikanske tilstander
Vi ser ned på amerikansk straffepraksis, med lange straffer for relativt milde lovbrudd, som fortrinnsvis rammer unge, ikke-hvite menn. Kanskje er Norge likere USA enn vi liker å tro, for også her er det de fattige og svake gruppene som straffes hardest for laster knyttet til livsstil. Spissformulert kan man si at middelklassen fritt kan drikke sprit og øl i parken, mens marginaliserte grupper må i fengsel for å benytte rusmidler de er avhengige av. Fartsovertredelser straffes med bøter, mens besittelse av narkotiske stoffer straffes med fengsel.
Straffelovkommisjonen anbefalte i 2002 å avkriminalisere bruk av narkotika, og mente at straff bare bør brukes mot handlinger som har skadevirkninger. Kommisjonen gikk inn for at «bruk av narkotika, samt erverv og besittelse til eget bruk, blir avkriminalisert». Tanken om at handlinger uten et offer ikke skal straffes, er lett å forstå, og bruk og besittelse av narkotika passer til beskrivelsen. Daværende justisminister Odd Einar Dørum slo imidlertid fast allerede på pressekonferansen for meldingen at avkriminalisering er «helt uaktuelt for denne regjeringen» (Regjeringen Bondevik).
Én måte å endre kurs på kan være å innføre væresteder for narkomane, der man får lov til å besitte og bruke rusmidler. Som et slags utvidet sprøyterom, men med tilhørende helsehjelp og fasiliteter som legger til rette for den som ønsker å komme seg ut av avhengigheten. Et værested vil være et overvåket offentlig rom med dispensasjoner fra øvrig lovgivning. Ideen har vært frontet av flere, og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) leverte sammen med Oslo Byaksjon et innbyggerinitiativ til Oslo bystyre i desember 2007, der de foreslo at deler av Galleri Oslo skulle gjøres om til et værested. Forslaget nådde ikke frem, og daværende sosialbyråd Sylvi Listhaug (FrP) var svært negativ fordi «politiet skal slå ned på kjøp, salg og bruk av narkotika. Hvis de skal slutte med det må vi endre loven og legalisere narkotika. Det er jeg imot.» (Dagbladet 2007). Hun ønsket ikke å vurdere en smidig bruk av lovverket, og demonstrerte hvordan folkevalgte viderefører den nulltolerante holdningen fra Karl Evangs tid.
Moralisme i sin styggeste form
Men i motsetning til hva Listhaug hevdet, behøver man ikke å legalisere narkotika for å opprette unntak, noe sprøyterommet i hovedstaden er et levende bevis på. Det ble opprettet 1. februar 2005 som et prøveprosjekt, og gis konkrete unntak fra legemiddelloven (gjort permanent april 2009). Sprøyteromsloven har som formål å «bidra til økt verdighet for mennesker med langvarig narkotikaavhengighet ved å tilby hygieniske rammer for injisering. Videre skal sprøyteromsordningen bidra til økt helsemessig trygghet, herunder forebygge infeksjoner og smitte og gi raskere hjelp ved overdoser, gjennom tilstedeværelse og tilsyn av helsepersonell. Formålet er også å bidra til økt mulighet for kontakt og samtaler mellom den enkelte bruker og hjelpeapparatet med sikte på tverrfaglig oppfølging og behandling» (Sprøyteromsloven 2004). Formuleringen er nøyaktig den samme som kunne brukes til et mer omfattende værested.
Mangelen på sprøyterom illustrerer bedre enn noe hvor restriktivt Norge faktisk er. Vi har et i Oslo og fra høsten et i Bergen. Motstanden mot å innføre dette i andre byer er stor, blant folkevalgte og i organisasjonene. Striden om sprøyterom er hard i Trondheim, Tromsø, Stavanger, med stadige debatter mellom konservativ og liberal fløy. I Bergen var KrF en vellykket garantist mot sprøyterom i en årrekke, noe det nye byrådet heldigvis har maktet å rette opp i. Å nekte mennesker med avhengighetslidelser et minimum av verdighet og hygiene er moralisme i sin aller styggeste form.
Statlig regulering av cannabis
Det synes videre som et naturlig skritt å utrede forsøk med avkriminalisering av rusmidler. Statlig regulering av cannabis vil være et naturlig første forsøksprosjekt. Spørsmålet er dessverre fortsatt betent og knyttet til forbausende mye følelser. Det må vi lære oss å overse, og heller møte spørsmålet med fakta. Rasjonelt sett er det få årsaker til å definere cannabis som verre enn alkohol. Det har ikke hold i forskning, og strider mot manges rettsopplevelse. Fordi forbudspolitikken gjennom flere tiår ikke har gitt de resultater man håpet, har flere land forsøkt å seg med andre tilnærminger.
Cannabis er blitt avkriminalisert eller tillatt under visse forutsetninger i store deler av den vestlige verden og Sør-Amerika. Blant annet i Nederland, Spania, Portugal, Australia, Canada, Kroatia, Kypros, Romania, Russland, Slovenia, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Israel, Italia, Argentina, Chile, Peru og Uruguay. I USA har fire delstater legalisert bruk og en viss besittelse, mens ytterligere 19 stater godtar medisinsk marihuana, noe som ifølge forskere har ført til en reduksjon i tyveri og voldskriminalitet knyttet til smugling, samt nedgang i innførselen av narkotika fra det ulovlige markedet (Gavrilova m.fl. 2014).
Følelsene knyttet til dette spørsmålet er sterke, og det fremstår som om legalisering av cannabis har overtatt som den store symbolsaken mellom liberal og restriktiv side på rusfeltet. Et halvt århundre etter det store vestlige ungdomsopprøret er fortsatt hasjen et symbol på mørke og ukontrollerbare krefter. Hos A4-menneskene lever frykten for «hasjkulturen» i beste velgående. Og med forsvinnende få unntak er det A4-segmentet som preger politikken, frivilligheten, akademia og miljø- og helsearbeidet. Altså de arenaene som bestemmer ruspolitikken.
Avkriminalisere brukerdoser
Det viktigste er at vi selv tester ut virkemidler for å se hva som fungerer, og hva endringen innebærer for ruskulturen. Ethvert lands egenart gjør at resultater ikke er direkte overførbare til norske forhold. Slik forkjempere hevder, kan et statlig regulert salg gi myndighetene økt oversikt og kunnskap om bruk, og dermed også over misbruken – noe som igjen kan gi bedre kontroll over rekruttering. For i likhet med alkohol er cannabis et rusmiddel som kan føre til skader. Psykoser, konsentrasjonsproblemer og sosialt utenforskap er kjente farer. Det er likevel på tide at vi lærer oss å skille mellom cannabis og øvrige narkotiske stoffer, da førstnevnte ikke på noe vis bør sammenstilles med midler som heroin, amfetamin eller kokain, verken i individuelle eller samfunnsmessige skadevirkninger. Det er på høy tid at vi endrer den feilaktige oppfatningen fra 1960-tallet som fører til at hasj og heroin fortsatt omtales som det samme under merkelappen «narkotika».
Enkelte aktører hevder at vi bør vurdere en avkriminalisering av narkotiske stoffer generelt, og ikke bare cannabis. Det er en rasjonell tanke, og verdt å utrede, noe tenketanken Civita tok til orde for i et notat om norsk narkotikapolitikk i 2015. Slike ideer er fortsatt sterkt knyttet til magefølelse og privat moral, i stedet for å underlegges forskning og praktisk politikk. Vi bør vurdere en avkriminalisering av brukerdoser (bruk og besittelse), og justere regelverket slik at det rammer grossistene, og ikke brukerne. For selv om det er lett å støtte at produsenter og kommersielle aktører skal straffes, er det i praksis de avhengige som rammes hardest av lovverket.