Kronikken er skrevet i samarbeid med Bernt G. Apeland, generalsekretær i UNICEF Norge.
I en gjennomsnittlig norsk skoleklasse lever tre barn uforskyldt i det vi betegner som fattigdom. Det er mange – og andelen øker.
Barnefattigdom er uakseptabelt for barna det gjelder – og den vil bli kostbar for samfunnet på sikt. God statistikk og kunnskap om utbredelse av fattigdom er viktig for å kunne hjelpe. Over 90.000 barn lever i dag i familier med vedvarende lav inntekt, og inntektsulikheten øker til tross for høy politisk oppmerksomhet. Antallet barn som vokser opp i fattige familier har økt jevnt siden begynnelsen av 2000-tallet. Disse barna får en trangere start på livet, og er mer utsatt for å utvikle dårlige livsvilkår. Vi ser tendenser til at velstandssamfunnet er på vei til å bli et parallellsamfunn.
Bufdir har utviklet et indikatorsett om barnefattigdom basert på registerdata fra SSB. Indikatorene blir et viktig verktøy både for kommuner, stat og organisasjoner for å identifisere omfanget av barnefattigdom, og sette inn målrettede tiltak for å nå frem til barna og gi dem nødvendig hjelp og muligheter. Barn har rett til likeverdige tjenester uansett hvor de bor i Norge. UNICEF Norges kommuneundersøkelse i fjor høst viste at virkeligheten ikke er slik. Analysen viste til dels store forskjeller i omfang og kvalitet også mellom kommuner med ganske likt utgangspunkt.
Indikatorene viser store variasjoner både på fylkes- og kommunenivå i antall barn som lever i hushold med vedvarende lavinntekt. Storbyene har de største utfordringene. I Oslo bor 1 av 5 barn i fattige husholdninger. Utenom Oslo har Østfold den høyeste andelen med 13 prosent, mens Rogaland har den laveste andelen med 6 prosent i 2014.
Utenforskapet
Barnefattigdom i Norge handler om barn som mangler de godene andre barn tar for gitt. Den handler om forskjellene mellom folk. Har du de skoene du trenger, ferietur i vente, mobiltelefon eller penger til å kjøpe gave når du blir bedt i bursdag? Hvis ikke er sjansen for at du vil oppleve sosial isolasjon betraktelig høyere enn gjennomsnittet. Barn trenger relasjoner med jevnaldrende, venner og aktiviteter for å ha et godt liv.
Fattigdom defineres internasjonalt ut fra forventningene i samfunnet du lever i. I Norge kommer fattigdommen til uttrykk på en annen måte enn i andre land, noe også ungdom bekrefter når de blir spurt. De svarer at det verste med å være fattig er at du ikke kan delta på det andre kan.
Det gjør noe med barn å bli ekskludert. Vokser du opp i lavinntektsfamilier kan det begrense muligheten til å få innfridd elementære rettigheter. I Norge er barndommens egenverdi lovfestet.
Hva gjør fattigdommen med barna?
Skolegang trekkes ofte fram som nøkkelen til sosial utjevning og mobilitet. Tidlig innsats fra barnehagealder er nødvendig for å unngå at barn blir hengende etter språklig, faglig og sosialt. Hvordan du klarer deg på skolen de første årene påvirker hvordan du gjør det på videregående, og dersom du ikke fullfører utdanningsløpet er sjansen for at du kommer i jobb mindre. Da står du i fare for å overføre de økonomiske problemene fra din egen barndom til neste generasjon, og familien kommer fort i en ond sirkel.
Stadig flere barn og unge føler seg utenfor som følge av dårlig økonomi. I UNICEFs siste levekårsrapport oppga hele 4,5 prosent av norske barn at de opplevde dårlig livskvalitet. Ungdata viser at barn i lavere sosiale lag deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter og bor trangere. Vi ser også en signifikant sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og psykiske helseproblemer hos barn, som atferdsproblemer, hyperaktivitet, følelsesmessige problemer og sosiale utfordringer knyttet til kontakt med jevnaldrende.
Forskjellene mellom fattig og rik er åpenbare på mange felt. Har du høy sosioøkonomisk status deltar du oftere i organiserte fritidsaktiviteter på en arena der du treffer andre ungdommer. Slik får du mulighet til å mestre, utvikle ferdigheter og skaffe deg sosial kapital. Ofte er det voksne til stede som setter rammene for aktivitetene og bidrar med hjelp og støtte. Ungdom med lav sosioøkonomisk status bruker ifølge Ungdata mer tid foran skjerm, og ungdoms digitale aktiviteter bærer ofte preg av liten voksenkontakt.
Hvem er de fattige barna?
Barn i fattige familier kan eksempelvis ha foreldre med lav yrkestilknytning, lavt utdanningsnivå eller en familie som er avhengig av ulike offentlige støtteordninger. Det har ikke vært en oppjustering av barnetrygden siden 1996, og søskentillegget har blitt fjernet. For familier med dårlig økonomi er barnetrygden en viktig inntektskilde, så når den står på stedet hvil mens levekostnadene øker, øker risikoen for at barn opplever fattigdom.
Over halvparten av barn som lever i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Andelen barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektshushold synker jo lenger foreldrene har bodd i Norge, men det er store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper og nasjonaliteter. Et økende antall barn har foreldre som har innvandret til Norge, og mange av disse har problemer med å komme seg inn på det norske arbeidsmarkedet. Dette kan medføre alvorlige konsekvenser for barna.
Å motvirke barnefattigdom
Myndighetene har avsatt mye ressurser for å motvirke de uheldige konsekvensene barnefattigdom kan føre med seg. Blant annet får kommuner og organisasjoner tilskudd slik at barn skal slippe å oppleve å bli ekskludert fra ferie- og fritidsaktiviteter. Med den nylig inngåtte fritidserklæringen går kommunene, frivilligheten og staten nå sammen om en felles innsats for at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal få mulighet til regelmessig å delta i en organisert fritidsaktivitet.
Barnefattigdom bekjempes med kunnskap, gode faktabeskrivelser og langsiktig innsats. Vi må tilrettelegge for enklere deltakelse på viktige livsarenaer for å motivere og støtte barna slik at de klarer å stå i utdanningsløpet. Slike tiltak kan ivareta barnas rettigheter, og vil øke sjansene for at de kommer inn i arbeidslivet og får en bedret økonomisk situasjon. Vi snakker om investeringer i det enkelte barns liv, og bygging av sosial kapital, livslykke og nettverk. Med Bufdirs nye indikatorsett og UNICEF Norges kommuneundersøkelse har lokale og sentrale beslutningstakere fått nye og viktige verktøy som kan skape resultater i arbeidet for å sikre bedre oppvekstvilkår for alle barn.