Svak og syk: Hamdah er to år, men knapt større enn en ettåring. Her med bestemoren, Mariam. FOTO: KRISTOFFER NYBORG

Når tallerkenen er tom

Somalia opplever den verste tørkekatastrofen på 70 år.

Mariam ser meg inn i øynene og forklarer at tørken i Somalia nå har fått et navn. Når du skraper bort den siste resten på tallerkenen og det ikke er så mye som en smule igjen å spise - da er det tomt. På somalisk har de et navn for det: Murdiya. Det er det tørken har gjort med store deler av Somalia. Matfatet er tømt. Det er ingenting igjen å spise eller drikke.

På vei ut for å besøke prosjektene Utviklingsfondet jobber med har vi stoppet ved en liten leir som er satt opp ved et vannhull. Leiren består av små fargerike hytter med 30-40 familier. Hyttene er mye mindre enn en norsk campingvogn og det bor rundt 10 mennesker i hver hytte. De som bor her har mistet alt de hadde. Mariam forteller at hun og mannen hennes hadde 200 sauer og geiter. Nå er det bare fem geiter igjen.

Mariam har barnebarnet sitt på armen mens vi snakker sammen. Den lille jenta heter Hamdah og er to år, men er knapt større enn en ettåring. Jenta er tydelig svak og syk. Hun gråter, men det er en stille gråt uten lyd.

Dette er en leir de fleste kjører forbi. Hjelpeorganisasjonene er på vei til større leire. Men noen ganger stopper bilene - nærmest ved en feiltagelse. Da hender det at de får noen poser ris. Vannhullet er redningen for menneskene i leiren og de få dyrene som er igjen. Men for noen uker siden brøt det ut kolera. Dagen før vi besøkte leiren døde en ung mann av kolera. Hver dag er det et nytt utbrudd. Det er ingen sykehus i nærheten og ingen behandling tilgjengelig, verken for kolera eller for andre sykdommer.

Når bilene våre stopper fødes et håp. Ivrige kvinnehender tar tak i meg og leder meg mot teltene. Det er stramme grep rundt armen min. De vil vise meg hvordan de lever. De vil fortelle hvordan det er å bo i en leir i 8 måneder. De vil forklare meg hvordan det er å miste alt. I hyttene henger de få eiendelene i taket eller er pakket inn rundt veggene. Tepper på jordgulvet fungerer som seng. Selv om jeg er inne i hytten sammen med alle beboerne har jeg problemer med å forstå at det faktisk er her de bor.

Kvinnene jeg møter forstår ikke hvorfor dette skjer med dem.

- Det er den verste tørken vi har opplevd i hele vårt liv, sier de eldste av kvinnene i leiren. Kanskje er det en prøvelse fra Gud, fortsetter de.

Det er tredje år på rad at Somalia opplever tørke og sviktende regntider. 80 prosent av husdyrene er døde. Menneskeliv går tapt. Somalia er ikke alene om å oppleve dette. I Nabolandet Etiopia anslås det at 7,8 millioner mennesker er rammet av akutt sult. Til høsten forventes det at tallet har steget til nærmere 14 millioner.

Dette er den verste tørkekatastrofen på 70 år. FN kaller det den verste humanitære katastrofen siden andre verdenskrig. Fire land står på randen av hungersnød.

Kvinnene jeg møtte har åpnet hjemmene sine og vist meg fattigdommen de lever i fordi de tror jeg kan hjelpe dem. De tenker at hvis noen bare ser hva de opplever så må noe skje. Vi kan ikke sitte og se på en slik situasjon. Men det er akkurat det verden gjør. Hjelpen kommer frem til noen områder. Men ikke alle. Noen steder glemmes - slik som leiren der Mariam bor. Det minste jeg kan gjøre som medmenneske er å fortelle det hun vil at verden skal se. For hvis flere vet at matfatet er tomt så kan vi ikke la være å hjelpe.