Når sykdom blir en utgift

Å ha cøliaki er overhodet ingen hindring. Skal det bli det nå?

Latteren sitter løst rundt bordet og en herlig duft fyller luften idet kelneren kommer bærende på en rykende fersk pizza. Vennegjengen er samlet for å kose seg med deilig mat. Men ikke du – du har nemlig cøliaki, og på grunn av det nye statsbudsjettet må du sitte hjemme. Du har ikke råd til å være med.

Mat er en viktig del av kulturen vår og er ofte midtpunktet når vi treffes. Ungdomstiden og spesielt studentlivet bidrar allerede til en trang økonomisk hverdag for de fleste, og med ekstrautgiftene glutenfri kost medfører vil personer med cøliaki ikke lenger kunne delta i sosiale settinger der de må kjøpe sin egen dyrere mat.

Grunnstønaden til cøliakere er med på å inkludere oss i samfunnet og gjør at vi kunne være med og bowle og ta den pizzaen, selv om vår koster tre ganger så mye.

Det er dessverre stor sannsynlighet for at dette ikke lenger blir tilfellet om regjeringens forslag om å kutte i grunnstønaden, nok en gang, blir vedtatt.

Igjen legger de samme rapport til grunn for endringene. En rapport som tar utgangspunkt i at man spiser 20 brødskiver i uken, altså omtrent 2,8 brødskiver om dagen. Det at mange unge cøliakere i dag dropper å kjøpe lunsj på grunn av dårlig glutenfritt tilbud eller for høye priser blir kanskje ikke lenger et problem, for hvis man kun skal spise i underkant av tre brødskiver om dagen tror jeg nesten man må droppe lunsjen fullstendig.

Tall fra NHI viser også at en gjennomsnittlig 19-åring som driver med idrett trenger 37 % mer energi enn beregningsgrunnlaget i rapporten. Referansebudsjettet inneholder grove feil og sammenligninger som ikke er reelle, noe regjeringen har blitt gjort oppmerksom på, men velger å overse.

Blir det riktig at noen med cøliaki ikke skal få delta på aktiviteter med sine venner bare fordi man må ha glutenfri kost? Og at glutenfri kost i hverdagen utgjør en så stor økonomisk forskjell at man blir sidestilt i samfunnet?

Rapporten tar for seg personers daglige matvaner – men hva med alle andre situasjoner hvor mat er en del av hverdagen? Økte avgifter hvis du går på folkehøgskole eller andre internatskoler?

Bursdager og sosiale eventer hvor man ofte blir bedt om å ta med egen mat? Turer og arrangementer hvor du må ta med egen mat fordi arrangørene ikke kan tilby glutenfritt? For en person med cøliaki er glutenfri diett ikke et valg man tar, men det eneste valget man har.

Hele 50 kroner ekstra kan det koste å bestille glutenfri pizza. Hvis du er så heldig at kantinen på skolen tilbyr glutenfrie alternativer må du ikke bli overrasket over å måtte betale 40 kroner ekstra hver gang du vil ha glutenfri lunsj. Jeg skulle likt å se alle stortingsrepresentantene klare seg én måned på glutenfri kost på studentbudsjettet og de nye satsene.

Ikke nok med at glutenfrie produkter ofte kommer til kort når det gjelder smak og kvalitet – vi betaler mye mer for dem, noen ganger dobbelt så mye som for vanlige produkter, for å få mat som gjør at vi holder oss friske. Glutenfri diett er den eneste måten vi kan behandle sykdommen vår på. Dette er vår medisin.

Jeg er stolt av jobben vi i Norsk Cøliakiforenings Ungdom gjør for at ungdom med cøliaki skal få og har fått en enklere hverdag.

Ungdommer over hele Norge, meg selv inkludert, har til nå kunnet smile fornøyd og svart «Nei, cøliaki er overhodet ingen hindring!» Vær så snill å ikke gjør det til en hindring, ikke gjør sykdommen vår til en økonomisk utgift noen av oss knapt klarer å bære. Så skal jeg invitere dere alle på en god glutenfri middag.