Når rettshjelp avhenger av innsamlingsaksjoner

Det bør være statens ansvar å sørge for at ofre for menneskehandel får dekket sitt rettshjelpsbehov.

Av Charlotte Berger, Åse Kaja Karlsen og Susan Arualanantham, saksbehandlere i JURK - Juridisk rådgivning for kvinner

 

«Elisabeth» er et offer for menneskehandel, som fikk avslag på søknaden om asyl. Hun ville bringe Utlendingsnemndas vedtak inn for domstolen, men det koster penger. Penger hun ikke hadde. Heldigvis for «Elisabeth» samlet engasjerte privatpersoner inn penger til advokat for henne. Den 12. april i år konkluderte Oslo tingrett med at UNEs vedtak om avslag på opphold for «Elisabeth» var ugyldig. Uten den frivillige innsatsen fra privatpersoner, ville hun trolig ha blitt sendt ut av landet på uriktig grunnlag.

JURK mener at det er staten, og ikke velvillige privatpersoner, sitt ansvar å sørge for at ofre for menneskehandel får dekket sitt rettshjelpsbehov i saker om oppholdstillatelse, spesielt når vi vet at også UNE kan gjøre feil i saksbehandlingen. En så vilkårlig rettslig beskyttelse og behandling av offer for menneskehandel som vi er vitne til i dag, er ikke en rettsstat som Norge verdig.

Etter dagens lovgivning er det hovedsakelig to måter et offer for menneskehandel kan få opphold i Norge på. En måte å få opphold på er på bakgrunn av behov for beskyttelse mot forfølgelse. Dette kalles for asyl. Dessverre viser praksis at svært få ofre for menneskehandel får opphold på dette grunnlaget, ofte fordi offeret returneres til første søkerland i henhold til Dublin-forordningen. Der er hun ikke garantert en forsvarlig asylprosess, og er ofte også utsatt for trusler fra bakmennene som i mange tilfeller oppholder seg der.

Den andre måten offeret kan få opphold på er på humanitært grunnlag. Det betyr at det må foreligge sterke menneskelige hensyn i saken, eller at offeret må ha særlig tilknytning til Norge. Under dette grunnlaget faller regelen om at offeret skal få opphold hvis personen vitner i en rettssak mot bakmennene sine. Oppholdstillatelse for ofrene er avhengig av to forhold. Offeret må samarbeide med politiet ved å avgi vitneforklaring, og påtalemyndigheten må ta ut tiltale for menneskehandel mot bakmennene. Dette er problematisk fordi opphold da avhenger av politiets ressurser og prioriteringer. I 2017 ble eksempelvis 43 av 44 saker om menneskehandel henlagt av politiet, noe som vitner om at disse sakene verken blir prioritert, eller at de gis tilstrekkelig med ressurser. Dette går på bekostning av offeret, som på grunn av forhold hos politiet ikke kan få permanent opphold, selv om hun har et reelt behov for beskyttelse. I «Elisabeth»-saken hjalp offeret politiet ved å gi vitneforklaring som førte til flere domfellelser, men ikke til domfellelse for menneskehandel. «Elisabeth» fikk dermed ikke opphold.

Hvis et offer for menneskehandel får avslag på søknad om opphold av UNE, kan offeret ta saken til domstolen. Dette må offeret selv betale for, og deres rettssikkerhet avhenger av om man har ressurser til dette.

Fri rettshjelp er en statlig ordning som gir personer gratis eller rabattert advokathjelp. Ordningen skal sikre at de uten økonomiske forutsetninger til å kunne betale for advokat, likevel skal få dekket sitt rettshjelpsbehov i saker av stor personlig eller velferdsmessig betydning. Staten kan ikke dekke alles behov for rettshjelp, slik at det er nødt til å være begrensninger for hvilke type saker som faller inn under ordningen. JURK mener begrensningene må avgjøres på bakgrunn av om sakstypen har stor personlig eller velferdsmessig betydning for den enkelte.

For saker som gjelder opphold, er det veldig begrenset i hvilke tilfeller personer kan få fri rettshjelp. Dette til tross for at disse sakene har svært stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte. Spesielt er ofre for menneskehandel i en særlig sårbar situasjon. Ikke bare har oppholdstillatelse i seg selv stor betydning, men i tillegg har de blitt utsatt for kriminalitet. De er gjerne både blitt utnyttet til tvangsarbeid eller prostitusjon, og de er blitt transportert fra hjemlandet sitt og til Norge. Ofrene kommer gjerne fra land preget av krig og konflikt, arbeidsløshet og fattigdom. De risikerer også at bakmennene har nettverk i hjemlandet eller tredjeland, slik at det er risiko for å bli utnyttet igjen ved retur.

Men ikke engang dette er nok til at staten tar ansvar for deres rettssikkerhet. JURK mener at fri rettshjelp i disse sakene vil gi offeret trygghet i behandlingen av søknaden om opphold, og vil sørge for at det fattes riktige vedtak. Dette sikrer en rettferdig og verdig søknadsprosess.

For «Elisabeth» sin rettssikkerhet var det avgjørende at hun fikk saken behandlet i domstolene. Det hadde imidlertid ikke skjedd, med mindre privatpersoner sørget for at hun fikk finansiert utgiftene til advokat. Sånn sett var «Elisabeth» heldig. Men hva med alle andre ofre for menneskehandel? Skal de være avhengig av god økonomi eller innsamlingsaksjoner for å få ivaretatt sin rettssikkerhet? Etter JURKs oppfatning er dette statens ansvar. Etter kvinnediskrimineringskonvensjonen har Norge forpliktet seg til å treffe alle tiltak som er nødvendige for å bekjempe handel med kvinner og utnyttelse gjennom prostitusjon. Å sørge for at kvinner utsatt for menneskehandel får tilgang til domstolene, slik at behandling av deres sak blir riktig og rettferdig, er det minste vi kan gjøre for å gi disse kvinnene den beskyttelsen de har krav på. Det er på høy tid at ofre for menneskehandel får fri rettshjelp i saker om opphold.