Når psyke blir patologi

En person som lever på kanten står alltid overfor en risiko for å miste balansen.

Kjærligheten til sporten drev «henne». Vennene så opp til henne. Hun representerte dedikasjon og pågangsmot, men var ikke en enkel venn å ha. Noen sa at hun gikk over lik for å oppnå det hun ville.

Mål og ambisjoner var det ingenting å si på, men sommerfuglene i magen – uroen som kunne komme fra ingensteds kompliserte hverdagen.

«Hun» er i oss alle og kan være vår venn i krig og kjærlighet, samtidig kan hun være vår verste fiende. Sjelen symboliseres ofte i kunsten som en kvinneskikkelse, en kjærlig sommerfugl kalt Psyke.

Men Psyke kan også fremstå som en hevngjerrig ondskapsfull fugl som hvisker deg i øret – får deg til å gjøre dumme valg og påfører deg smerte og angst – ofte i form av irreversible impulshandlinger.

Innen konkurranseidrett er det ikke nødvendigvis den sunne fysiske utfoldelsen som gir eufori, men rushet ved å presse seg, oppnå mål og jage suksess. For idrettsutøvere som lever for prestasjon kan sjelen presses til uante ytterpunkter og konsekvensene av seier eller nederlag kan bli ekstreme.

Les også: Korona: Flere mødre fikk fødselsdepresjon

 

Når symbiosen mellom mål, ambisjon, press og dedikasjon konsentreres til et valg mellom alt eller ingenting kan svingningene mellom topp og bunn, for noen, bli for store å bære. Vi har sett det så mange ganger, idrettshelter som presses av forskjellige triggere på et personlig plan.

Personer som lever av oppmerksomhet hvor suksess er drivstoffet for et behagelig liv og hvor rusk i maskineriet kan legge grunnlag for ekstreme valg og handlinger.

Uten å gå nærmere inn på enkeltpersoner kan vi nevne personligheter som Oscar Mathisen, Pål Arne Fagernes, Robert Enke og Gary Speed. Idrettsprofiler som av ulike årsaker ble presset så langt av personlige triggere at de valgte å ende livet.

For de fleste går det ikke så langt. Men det finnes utallige eksempler på samfunns- og idrettsprofiler som har tatt valg som får ekstreme konsekvenser for deres personlige liv. Det være seg avhengighetslidelser med alvorlige konsekvenser (spill, rus etc.) eller suicidale tilnærmelser som kan være rop om hjelp eller en flukt fra en sjel i ubalanse.

Et relevant spørsmål er når psyken blir patologisk.

For profilerte personer, gjerne med bakgrunn fra idretten, har samfunnet lett for å unnskylde uakseptable gjerninger. Konsekvensene kan være så store at «samfunnet» vegrer seg for å fylle på den siste dråpen som får glasset til å renne over.

Les også: «Som kvinnelige pasienter bekymrer vi oss»

Det er ingen tvil om at dårlige valg kan medføre alvorlige konsekvenser for den enkelte. Samtidig er det sjelden uventet at «noe skulle skje». Personlige utfordringer kan for noen være et resultat av psykisk sykdom, andre ganger en konsekvens av slett verdigrunnlag.

Uavhengig av årsak bør idrettens fellesskap være et sikkerhetsnett som kan demme opp for absurde hendelser. Idretten er en sosial arena som også må ta del i ansvaret for at våre egne skal lande på riktig side av gjerdet etter endt karriere.

De siste +/- 15 årene har mental trening og coaching blitt løftet frem som et suksesskriterium i idretten. Mental trening og idrettspsykologi tar sikte på å veilede prestasjonsutøvere til å prioritere et spesifikt tankesett for å oppnå ønsket resultat.

Det er flott at idretten har fokus på mental trening, men kan det i seg selv forebygge psykisk sykdom? Psyken kan være en superhelt for prestasjoner dersom tankene kanaliseres riktig.

Samtidig er tabuene rundt en sjel i ubalanse fortsatt sterke.

«Idrettsutøvere lever på kanten», sies det ofte med et smil, uten tanke om hva det egentlig innebærer. En person som lever på kanten, både fysisk og psykisk står alltid overfor en risiko for å miste balansen. Det være seg i idrett så vel som i andre prestasjonsfokuserte virker.

Det spiller heller ingen stor rolle hvor man er i livet.

Les også: «Det skremmer meg at livet mitt kunne blitt et helt annet»

Balansen kan være skjør både for barn og eldre, yrkesaktive og de som har en fysisk skade, sykdom eller funksjonsnedsettelse.

Holandostiftelsen har gjennom dialog med idretten tatt til orde for «idrettens handlingsplan for psykisk helse». Vi har gjennom vårt engasjement for psykisk helse i idretten sett et behov for å bryte ned tabuer, heve kompetansen og legge til rette for tydelige kontaktpunkter for utøvere, trenere og lagledere.

Idretten har et stort nedslagsfelt og vi mener det er på tide at idrettsbevegelsen tar et større ansvar for å skolere sine deltagere i hvordan vi kan oppdage, forebygge og hjelpe personer som sliter.

Hvor ofte har vi ikke hørt at adferden var kjent for miljøet etter at profiler har tatt dårlige valg?

Kanskje er det en systemsvikt som gjør det vanskelig å melde fra og iverksette hjelpetiltak?

La oss se hverandre, bry oss om hverandre og bistå hverandre. Vi skal ikke akseptere dårlige valg, ei heller skal vi la dem skje på vår vakt.

«Forglemmegei» er en årlig oppmerksomhetskampanje for idrettens engasjement for forebygging av psykiske lidelser. Stå sammen med oss for en sunn idrett. Bær Holandostiftelsens «Forglemmegei» mellom 10. september – Verdensdagen for selvmordsforebygging og 10. oktober – Verdensdagen for psykisk helse.