Illustrasjonersfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Når politiske ambisjoner møter skolehverdagen

Skolen kan ikke være svaret på alt som ikke fungerer. Vi må diskutere hva som faktisk skal være skolens mandat.

Skrevet av: Therese Fjellgaard, Heidi Granberg, Monica Kigen og Richard Olav Orby, lærere og mastergradsstudenter i utdanningsledelse ved UiO

 

For oss som jobber i skolen, knytter det seg alltid litt ekstra spenning rundt landsmøtene til de politiske partiene. Selv om vet vi at skole og utdanning er et tema som engasjerer politikerne året rundt, er det er lett å se at det loves litt ekstra når det er valgår. Det tar heller ikke lang tid fra forslagene vedtas, til de havner på sosiale medier eller i rikspressen med store overskrifter. Utdanningspolitikk engasjerer, både på godt og vondt.

 

Studerer vi partiprogrammene nærmere, mangler det ikke på ambisjoner for norsk skole, og det en hard kamp om å ha den beste og mest salgbare utdanningspolitikken. Barnehage og skole er av allmenn interesse og noe de fleste i samfunnet har et eierforhold til. Derfor er også utdanningspolitikk potensielle vinnersaker for de politiske partiene. Hvem er vel egentlig uenig i, hvis vi ser bort fra partipolitiske prinsipper og økonomiske hensyn, at det er bra med flere lærere i klasserommet, gratis skolemat og leirskole, eller at lærere får faglig fordypning?

 

Som lærere er vi glade for at skole og utdanning settes på dagsorden, og at både politikere og andre aktører er interessert i å bidra til å utvikle norsk skole slik at enda flere barn trives, mestrer og lærer i klasserommet. Som lærere er vi ydmyke over vårt viktige samfunnsmandat og tar det på største alvor. Derfor er det viktig at vi sier ifra når vi ser at stadig mer skyves inn i skolen, og det går på bekostning av det som egentlig er vårt samfunnsmandat og tiden vi har til rådighet.

 

Gjennom en årrekke har vi opplevd mange nye reformer, satsingsområder og oppgaver i skolen. På den ene siden er det selvsagt helt naturlig og nødvendig, samfunnsutviklingen tatt i betraktning. Innholdet i skolen må være dagsaktuelt, oppdatert og bærekraftig. Utfordringen er at nye vedtak sjelden fører med ekstra ressurser eller mer tid til å gjennomføre vedtakene.

 

Eksempler på dette er satsinger som leksehjelp og fysisk aktivitet. Dette ble innført uten tilførsel av friske eller øremerkede midler, og måtte løses innenfor de eksisterende rammene. Det er ikke vanskelig å se at flere oppgaver innenfor samme rammebetingelser, skaper utfordringer i et allerede knapt budsjett. Skolelederne må prioritere hardt, og en av konsekvensene kan bli at kommunene må kutte antall lærerstillinger. Den siste tiden har vi også sett en økt politisk vilje til å innføre et varmt skolemåltid. Tiltaket har de beste intensjonene for elevene, men vi stiller likevel spørsmål om organiseringen av dette i en allerede tettpakket skoledag. Hvem skal ha ansvaret for den praktiske gjennomføringen?

I tillegg til mange tiltak uten ekstra midler, opplever vi en utvikling der nye satsinger og oppgaver fører til økte krav om dokumentasjon og dette stjeler mye tid vi heller vil bruke på elevene, eller for- og etterarbeid.

 

En undersøkelse Kunnskapsdepartementet har gjennomført, viste at økte krav til dokumentasjon og rapportering i liten grad har hevet kvaliteten i skolen. I desember 2018 satte departementet derfor ned en arbeidsgruppe for å avdekke unødige tidstyver i skolen. Skriftlig oppfølging av resultater fra nasjonale prøver og elevundersøkelsen er eksempler på økte dokumentasjonskravene i skolen. Resultater står i fokus, og med dette følger tidkrevende rapportering.

 

Elevenes rett til et trygt og godt læringsmiljø har blitt styrket ved endringen av Opplæringslovens §9A, noe vi synes er svært positivt. Likevel ser vi også at endringen medfører et langt større krav til skriftlig dokumentasjon.  Et skjema her, et skjema der.  Til sammen blir det mye tid som kunne vært brukt til å lage engasjerende undervisningsopplegg. Her mener vi at skoleledelsen har et spesielt ansvar for å sørge for at skriftliggjøringen blir så minimal som mulig. Lærere ønsker ikke å bruke mangfoldige timer med rapportering, vi ønsker å bruke tiden for og med elevene.

 

Vår rolle som lærere handler også om langt mer enn undervisning. Den generelle delen av læreplanen viser at vi skal utdanne elevene til å møte livets oppgaver og å mestre utfordringer sammen med andre. Utdanningssystemet skal lære elevene, våre fremtidige samfunnsborgere, gode verdier og bidra til å skape det allmenndannede mennesket.

 

De siste årene har barn og unges psykiske helse også fått et økt fokus i skolen og i samfunnsdebatten. Vår rolle som lærere handler i større grad også om å ha tid til å se og fange opp signaler hos elevene som strever. Her er vedtaket om en lærernorm viktig. Vi trenger flere lærere for å følge opp elevene på en god måte, både faglig og sosialt. Elevene trenger voksne som har tid til å se hele mennesket. I tillegg er det viktig at lærerne har tilgang til et støtteapparat. Forskningsprosjektet “Et lag rundt lærerne” er et eksempel på hvordan tverrfaglig kompetanse kan bidra til å skape et lag rundt elevene og deres behov. Derfor er vi glade for at det nå rettes et ekstra fokus på livsmestring og folkehelse gjennom den nye læreplanen. Likevel hjelper det lite dersom vi ikke har tid til å følge det opp.

 

Vi merker også at utviklingen de siste årene har bidratt til å viske ut grensene for hva som er skolens ansvar. Politikernes interesse for å utvikle kvaliteten på norsk skole, bidrar til å skape en allmenn holdning og forventning om at skolen skal løse alle utfordringer i samfunnet. Alt skal inn i skolen, og ofte trekkes de økende forskjellene i samfunnet inn som et viktig argument.

På den ene siden er vi selvsagt helt enige i at elever i norsk skole skal oppleve at innholdet og kvaliteten i skolen er høy, uansett hvor i landet man vokser opp. Samtidig kan ikke skolen være svaret på alt som ikke fungerer. Er det skolens ansvar at barn får riktig og sunn skolemat og nok fysisk aktivitet? Er en heldagsskole med fritidsaktiviteter svaret når de økte økonomiske forskjellene i samfunnet fører til at barn faller utenfor? Er det riktig at lærerne bruker stadig mer tid på å oppdra barn til å vise respekt for både medelever og voksne rundt seg når vi ser tonen i samfunnsdebatten og kommentarfeltene? Hvor går egentlig grensen for vårt samfunnsmandat? Disse spørsmålene er viktige å stille, men vanskelige å finne svarene på. Dersom det er en allmenn oppfatning at oppdrageransvaret skal inn i skolen, må det også følges opp med mer tid og ressurser.  

 

Den siste tiden har også politikerne reist en viktig diskusjon om hvem som skal styre våre metodevalg og det pedagogiske innholdet i skolehverdagen. Her kan debatten om lekser nevnes som et eksempel. Skal det avgjøres politisk hva slags undervisningsmetoder som er best for elevenes læring, eller er det en del av den kompetansen og det ansvaret vi har tilegnet oss gjennom en lang utdanning og gode faglige vurderinger lokalt? Dette handler om tillit til en hel profesjon og det samfunnsmandatet vi er satt til å gjøre.

 

Skolen har blitt en servicebedrift det stadig stilles nye krav og forventninger til hva vi skal bidra med. Tiden strekker ikke til og vi er bekymret over utviklingen. Vi mener det er på tide at vi hever stemmen på vegne av elevene våre, fordi det er de det til syvende og sist handler om.

 

Kjære politikere! Nå som valget nærmer seg; stopp opp og lytt til det vi sier! Vi ønsker nemlig det beste for elevene våre. Vi ønsker å strekke til. Vi ønsker å skape gode samfunnsborgere og da må vi trekke i samme retning. Men aller først må vi enes om hva som skal være lærerens samfunnsmandat.