Kjære helse- og omsorgsminister Bent Høie.
Det ikke sikkert at du engang vet hvem jeg er, men du burde kanskje gjøre det, da jeg har skrevet både et flertall eposter og brev til deg i løpet av det siste året. Jeg har skrevet til de fleste andre politikere og statsråder, og har fått svar fra tilnærmet samtlige, men av deg, du som faktisk er ansvarlig for dette, har jeg aldri fått svar fra. Derfor forsøker jeg denne gangen med et åpent brev.
Det handler om psykiatri. Det handler om feildiagnosering, feilbehandling, feilmedisinering, selvmord, selvskading, mangel på samarbeid med pårørende, mangel på tverrfaglig samarbeid, ansvarsfraskrivelse og det handler om overmedisinering i psykiatrien.
Det handler om tabu, ting vi egentlig ikke ønsker å snakke om, ting vi kanskje ikke forstår. Noen ganger så blir politikere, som deg selv, presset av media til å komme med uttalelser om nettopp slike vanskelige temaer, men så snart kameraet er slukket, så blir det stille. Da er det ofte lett å snu det andre kinnet til, og håpe at det blir borte i stillhet. Men det gjør ikke det, det blir ikke borte.
Hvorfor mitt engasjement rundt disse temaene?
Den 5 november 2012 ble vår datter funnet død på et hotell i Oslo, hun hadde tatt sitt eget liv. Etter at tilsynssaken ble ferdigstilt i juni 2014 konkluderte fylkesmannen med følgende: Vår datter hadde fått feil diagnoser – uforsvarlig medisinering – feilbehandling – det var dårlig evaluering – slurv i journalene – dårlig forebygging – mangel på melderutiner og mangel på kontakt med pårørende. Fylkesmannen konkluderte med at Ahus hadde brutt spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven og journalforskriften.
Hadde Ahus fulgt loven, og de gitte retningslinjene, så er det stor sannsynlighet for at hun hadde feiret påsken også i 2015 med oss.
[ Fylkeslegen med hard kritikk av Ahus etter Siljes selvmord. ]
Jeg har sittet å søkt rundt på nettet, på helsedirektoratets nettsider og på regjeringens nettsider, men jeg feiler ved å ikke finne svar på mine spørsmål. Ja jeg har fått med meg at du har sagt at det skal satses på rus og psykiatri, men jeg ser ikke at noe konkret har blitt gjort. Har sett at det blir bevilget mer penger til kommune innen dette feltet, men tror du ærlig talt det vil komme til å løse noen av disse problemene? Øremerkede midler til kommunen har blitt prøvd før, og alt for ofte havner disse pengene i den «store sluken». Midler til forebygging, styrke helsestasjonene, og kanskje flere psykologstillinger i kommunene kan bidra til å forebygge noe for fremtiden. Men hva med de som allerede sitter midt oppi det nå?
Det kan neppe være tvil om at dagens terapeutiske tilbud i psykiatrien i hovedsak består av medisiner. Medisiner mot angst, depresjoner, alvorlige og ikke fullt så alvorlige psykiske lidelser.
Det er heller ingen særlig tvil om at mange, kanskje de aller fleste, som behandles med farmakologiske midler, savner den medmenneskelige kontakten innen det psykiske helsevern. Unntaket er kanskje alle dem som er så kraftig medisinert at de ikke føler så mye lenger, derfor heller ingen savn etter noe annet.
Tablettilbudet, eller depotpreparatene som ofte også gis intramuskulært, bestemmes av diagnosen. Får man diagnosen tilbakevennende depresjoner (som var en av diagnosene vår datter fikk), behandles man først og fremst med antidepressiva. Dessverre så har mange av disse antidepressivene alt for mange alvorlige bivirkninger, og da tenker jeg ikke først og fremst på de mest alvorlige, som økt selvmordsrisiko eller plutselig død. Nei jeg tenker på de mer vanlige og litt «snillere» bivirkningene, som problemer med søvn, urolighet, kvalme og smerter. Hva gjøres da? Jo da skriver man ut sovemedisiner, beroligende, sentralstimulerende, kvalmestillende og smertestillende preparater. Problemet løst! Pasienten kan skrives ut – lykke til. Dette skjer daglig i Norge og det skjer i alt for stor grad også med unge mennesker.
I henhold til reseptregisteret så ble det forskrevet antidepressiva til barn helt ned i 4 – 5 års alderen i 2013. 4231 barn i alderen 5 til 9 år fikk forskrevet sovemiddel og beroligende i 2013. ADHD medisineringen tør jeg ikke engang å begi meg innpå.
Du Bent Høie, sa under interpellasjon fra representanten Karin Andersen på stortinget den 11 desember 2013 hvor tema nettopp var over og - feilmedisinering:
«Vi må møte dette med fire hovedstrategier.»:
1. Den første er å bygge ut og sikre seg at det blir brukt alternativer til medikamenter.
Det er en del av veiledningen i dag, og det må vi sørge for blir fulgt opp. Men
mangelen på alternativ er kanskje også en av årsakene til bruken av dette tilbudet.
2. Vi må sørge for at praksisen er i tråd med det som er anbefalte retningslinjer.
3. Vi må forbedre kontrollen med at praksisen er i tråd med de retningslinjene som er.
4. Vi må gi bedre hjelp til dem som har blitt rammet av dette.
Jeg klarer dessverre ikke å finne at noen av disse hovedstrategiene er satt i gang. På papiret kanskje, i en eller annen brosjyre eller retningslinje. Med det er i alle fall ikke slik det fungerer i praksis, det kan jeg skrive under med rød penn på.
Du sier også videre under denne interpellasjonen: «Vi må legge mer vekt på at helsepersonell med ulik kompetanse kan samarbeide om tilbudet som passer pasienten.» Det skjer rett og slett ikke i praksis, og det regner jeg med at du fortsatt er klar over.
Videre sier du også: «Riktig forskrivning og bruk av sånne medikamenter innebærer at legemidler brukes på riktig indikasjon, at pasienten får tilstrekkelig informasjon om bruk, og at legen planlegger hvordan behandlingen skal avsluttes allerede i det behandlingen settes i gang.» - Jeg tyder det dithen at du i alle fall er imot såkalt «off licens» bruk av medisiner. I vår spesifikke sak har vi hatt 3 sakkyndige spesialister i psykiatri som alle forsvarer nettopp «off licens» bruk av medisiner. De skriver selv at dette har blitt en «vanlig praksis innenfor psykiatrien». Dette er så i gråsonen som det kan bli, etter min mening.
Så tar kommer vi ned til de spørsmålene som jeg svært gjerne ønsker svar på:
Hva konkret kommer helse og omsorgsdepartementet og foreta seg for å få til en endring av hvordan psykiatrien i dag opererer? Er det noen konkrete tiltak som skal bidra til å redusere at mennesker blir feil diagnostisert, feilbehandlet, feilmedisinert og i mange tilfeller overmedisinert? Hva gjøres egentlig i forbindelse med den enorme mangelen på tverrfaglig samarbeid fra psykiatrien sin side? Hva med de pårørende?
Ingen vet med sikkerhet hvor mange mennesker som tar sitt eget liv i vårt land hvert år. Offisielle tall sier rundt 500 mennesker, men både du og jeg vet at dette tallet er mye større. Hvor mange av disse skjebnene tok sitt eget liv i psykiatrien? Det finnes ingen gode tall på dette, fordi den statistikken som offentligjøres, eller som finnes, tar kun for seg de tilfellende hvor pasienten tok sitt eget liv mens vedkommende var innlagt i psykiatrien. Om vedkommende tar sitt liv 1 time etter utskriving, så er det ikke behandlerstedets ansvar lenger, derfor vil vi aldri få vite de riktige tallene. Hvorfor har ikke Norge den samme løsningen som finnes i Sverige, Lex Maria?
Vår datters skjebne er dessverre ikke unik, dette skjer daglig rundt omkring i hele landet vårt. Noen ganger går det bra, andre ganger går det riktig ille. Kanskje på tide å snu det riktige kinnet til, å starte å løse disse problemene.
Espen Øwre
Silje Benedikte Stiftelsen